Videre om langsmale åpninger - og hoftekrøller

Det vi ofte kaller hoftekrøllene er de nær sirkulære spiralene som forbinder beina og kroppene på mange av dyrene i Urnes-ornamentene. Som nevnt er de en betydelig teknisk utfordring å skjære slik de er utført på Urnesportalen, med sine karakteristiske smale, dype åpninger, men de er også svært ikoniske og sentrale for uttrykket.

Siden skjæringen av hoftekrøllene  kommer senere i prosessen enn arbeidet med å bunne ornamentene ble de ikke tatt med i betraktningen i forrige innlegg. Like etter at det innlegget ble publisert ble likevel disse spiralene gjenstand for diskusjon på et statusmøte i prosjekt Treets mester, og etter denne diskusjonen tok jeg en ny kikk på 3D-skannet. Dette innlegget er skrevet ut fra detaljer oppdaget i scannet etter publiseringen av forrige innlegg, og funn fra en praktisk utprøving av metoden på en kopi av en hoftekrøll. Dette bygger på forrige innlegg «Langsmale åpninger», og det bør leses før dette.

Ser en på verktøysporene og utformingen av hoftekrøllene har de veldig mye til felles med de lange smale åpningene ellers på portalen. Bredden er kanskje den mest slående likheten i det både de langsmale åpningene ellers på venstre portalplanke og det spiralforma sporet vi kaller hoftekrøllene stort sett ligger mellom 10 og 11 millimeter. Det er likevel en betraktelig innvending at en stor del av dette sporet går på tvers av veden i hoftekrøllenes tilfelle, og i forrige innlegg sier jeg at metoden nok egner seg mest for åpninger langsmed veden med kun mindre vinkel-avvik.

Ser en likevel på skannet av portalen, i bunnen av bakre/venstre hoftekrøll på det firfotede dyret, åpenbarer det seg ikke bare ett men minst fire potensielle stoppspor fra et omkring 7,3 mm bredt krumt jern. De er alle orientert på tvers av vedretninga, også i partier der retningen på sporet avviker betraktelig fra plankens lengderetning. Nærmere studier av disse sporene må nesten gjøres på originalmaterialet direkte, men dette var et overbevisende nok utgangspunkt til at jeg ville gjøre noen praktiske tester.

Jeg tegnet opp med pensel en spiral med samme dimensjoner som bakre hoftekrøll på det firfotede dyret, på en bit avkapp fra samme emne som det vi skjærer venstre portalplanke av. Deretter hugget jeg ulike kvarter av denne spiralen med ulike variasjoner av «metode to». Fra kl 9-12 ble hugget med jernet orientert på tvers av vedretningen, mest mulig likt det stoppsporene i samme område antyder. Fra 3 til 12 (mot klokka) ble hugget med jernet vinkelrett på åpningen, og dermed delvis på tvers av veden og delvis parallellt. Mellom 3 og 6 er ikke en kontinuerlig bue, og her, i starten og slutten på spiralen prøvde jeg ut å hugge smalere enn nedhuggings-jernet egentlig tillater, uten å kunne dra klare konklusjoner utover at det lett blir mer rufsete. Mellom 6 og 9 prøvde jeg ut variasjoner over teknikken benyttet mellom 9-12, uten noen betydelige nye funn.

Hovedfunnene fra denne utprøvingen er at det er overraskende overkommelig å skjære hoftekrøllene tilsvarende dypt og rent som på originalen, og at orienteringen av jernet vinkelrett på vedretningen gir best resultater. Motsatt teknikk med jernet vinkelrett på åpningen er betydelig mindre egnet. Mellom 12 og 1 oppsto det tydelig spreking ut fra hjørnene på jernet, ganske som ventet når jernet slås ned som en kile i veden (bildet over).

Prosessen beskrevet her kan gjerne dokumenteres og undersøkes grundigere, og kanskje skal også alternative metoder testes. Men "metode to" som beskrevet i «Langsmale åpninger» og videre i teksten over viser seg å produsere resultater overbevisende nær det en ser på originalmaterialet. Det er også en rask metode, skjæringa i bildene over tok omkring tre kvarter. Jernet jeg brukte til nedhugging er dog litt bredere enn det en ser avtrykk av på scannet, 9,6 mm bredde mot ca 7,3 mm. Krummingen er heller ikke lik. Om et jern slipes om til å stemme enda bedre med det en ser på portalen mener jeg resultatene kan bli nær identiske. 

Videre testing har vist at bunnjernet beskrevet over ikke er strengt nødvendig, selv om det letter prosessen. En alternativ teknikk hvor eggen på det brede jernet som brukes til å stikke ned kantene brukes til å skrape ren bunnen gir helt tilstrekkelige resultat relativt lett. Dette vil beskrives videre i et senere innlegg. Teksten over er beholdt med kun etpar innsatte asterisker, for ryddighetens skyld, men jeg mener altså en ikke kan bruke hoftekrøllene og denne prosessen for å skjære dem som argument for et smalt bunnjern.