Noenogtjue centimeters rekonstruksjon?

En kopiering av noe gammelt vil nesten uunngåelig innebære et element av rekonstruksjon, om ikke en snakker om en ren avstøpning eller kopifresing. Nyskjæring som vi holder på med vil ufravikelig innebære et element av tolkning og rekonstruksjon av materiale som er borte. Noen ganger dreier dette seg bare om ganske små mengder som er visket vekk av sol og regn, andre ganger velger en å rekonstruere større stykker som er borte. Selv det å ikke rekonstruere noe som mangler blir et valg. Smått og stort, rekonstruksjon eller ei tvinger uansett denne formen for kopiering fram valg som må tas bevisst når noe mangler på originalmaterialet.

Skrevet av: Jon Anders Fløistad

Publisert: 30. april 2024

Del på E-post Del på Twitter

Nåværende kirke på Urnes antas å ha vært reist i 1130-årene (Christie 2009, s 18), sannsynligvis ganske nær år 1130 (Krogh 2011 s.169). Basert på dendrokronologiske undersøkelser dateres portalen vi nå skjærer kopi av, og Urnesstilens kirke som den opprinnelig var del av, til 1069-1070, eller ganske kort etter.

Da portalen og andre materialer fra Urnesstilens kirke på 1130-tallet ble gjenbrukt, ble de alle betydelig korta ned i lengde uten særlig hensyn til ornamentikk og utsmykking. Den fantastiske bevaringsgraden på de gjenværende ornament, og sporene vi kan se av en del av det som er borte, har vært opphav til over hundre og femti års spekulasjon omkring hvordan de tapte felt kan ha sett ut opprinnelig (Hauglid 1976 s. 226)(Krogh 2011 s. 218).

Drøftelse av de forgjettede 84 centimeter 

Dette har nok vært drivende for at det fra start har vært en diskusjon om hvilken tilstand en skal rekonstruere portalen til i prosjektet «Treets mester». Som en måte å betegne de ulike «tilstandene» vi jobber mot har årstall vært brukt - således betegner 1070 slik portalen opprinnelig ble skåret, 1130 slik den framsto etter ombygging til dagens kirke, 2020 om en skulle kopiert med all den slitasje og skader den er blitt utsatt for opp gjennom tidens løp, etc..

Å rekonstruere til 1069-70 kan nok vanskelig forsvares om resultatet skal være etterprøvbart, da (minst) omlag 84 centimeter (Krogh 2011 s.25) av de opprinnelige portalvangene er hugget bort ved ombyggingen av kirka på 1130-tallet. Én del av tverrstykket over døra mangler også fullstendig (Krogh 2011 s.18). Det ville vært et usedvanlig spennende prosjekt å forsøke seg på å skjære hele vestfasaden fra Urnesstilens kirke, som portalen en gang var del av, men for dette prosjektet ble det tidlig avklart som for ambisiøst og for langt unna det dokumenterbare.

1130 er årstallet som derfor ble besluttet som mål i oppstart av dette prosjektet august 2020. Dette representerer tidspunktet portalen var innpasset i nordveggen på den nåværende kirke, og de forgjettede 84 centimeter var hugget bort.  Denne beslutningen innebærer like fullt noen nye spørsmål som foreløpig ikke er fullt ut besvart.

Ser en nøyere på portalen framstår det som avhuggingen av toppen på denne kan ha foregått i to omganger og med to ulike hensikter. Som Christie (2009, s 107) beskriver er portalvangene og de bevarte veggtilene tilhugget i begge ender for å forme en konisk tapp som passer i nota på stavlegjen og svillen i topp og bunn av veggen. Det er deretter hugget vekk et noenogtjue centimeter bredt parti av toppen av den gjenværende portal hvor en planke som bærer taket på en svalgang (som nå er borte) har vært festa (Christie 2009, s 161). Christie deler ikke disse to definitivt i to separate faser, og hvorvidt denne svalgangen er bygget samtidig med nåværende kirke eller er en senere tilføyelse kan ikke sies sikkert. Dokumenter fra 16- og 1700-tallet beskriver kirken som å ha «Svaler Runden om…» (Christie 2009, s 161) – kirka hadde etter sigende da svaler på alle sider som en kan se på mange av de andre bevarte stavkirkene. Da F.W. Schiertz tegnet kirken i 1837 var imidlertid svalgangen allerede fjernet på nordsiden (Dahl 1837).

I restaureringsarbeid på starten av 1900-tallet ble det fjernet materialer som ble regnet å være av «1600-årenes type», for å få fram materialet og uttrykket som ble vurdert å være originalt for den gjenværende vestsidens svalgang. Dette burde også tyde på at svalen på vestveggen opprinnelig er betydelig eldre enn 1600-tallet. Rett nok sier det siste ingenting direkte om svalen på nordsiden, men det kunne passe godt med det en ellers ser av svaler omkring andre bevarte stavkirker at nordsidens sval er like gammel som den på vestsiden. Konstruksjonen har dog ikke vært integrert i kirkens bærende system, men hvilt på et frittstående steinfundament, hvilket er bevart (Christie 2009, s 170). Som Cristie påpeker at Erla B. Hohler viser i sine avhandlinger The Capitals of Urnes Church and Their Background og i Norwegian Stave Church Sculpture part I at utskjæringene på kapitelene i den bevarte svalen skiller seg klart fra de i kirkens skip (Christie 2009, s 170) (Hohler 1999 s 241). Basert på dette kan det virke som svalen på nordsiden ikke er fra kirkens byggeår – kanskje fra hundreåret etter (Hohler 1999 s189, s 241), i hvert fall av betydelig alder da den ble fjernet.

 

 

Krogh hevder at all avhuggingen i toppen av portalvangene har skjedd i det vangene er passet inn i den nye kirken. Dette begrunnes i hovedsak med at « ellers ville øksen uvægerlig have efterladt spor på stavlejen» (2009 s. 18) og at den grove avhuggingen er i tråd med de tilpasninger vi ellers ser de har gjort av gjenbrukt materiale (2009 s. 223). Denne oppfattelse synes dog Krogh å være alene om, som han selv beskriver i sitt kapittel 13 Efterskrift (ibid). Han framholder at de som har gjenbrukt materialer fra Urnesstilens kirke i det nåværende kirkebygg ellers også har vært grove med øksa, og at ornamentet er skantet (øksa) av for å bringe ytterkant av ornamentet «en anelse innen for stavlegjens yderside» (s. 18). Dette forklarer dog ikke den tydelige forskjellen i kvalitet i snittflatene i det som er tappet inn i stavlegjen og det som er skanta av kun for å bringe overflata av ornamentet innafor. Om ikke den opprinnelige svalgangen på nordsiden av kirka er av samme alder som den nåværende kirke, og bygget først på 1130-tallet, virker dermed denne nedøksa/avskanta flata sekundær. Kroghs påstand tar heller ikke hensyn til at den første tilhuggingen tilsynelatende har etterlatt seg en skrå flate øverst som skaper litt klaring mellom den senere avhuggingen og stavlegjen. Sett i lys av kvaliteten ellers på bygget ville det også være rart å etterlate den så røff om målet med avhuggingen var beskyttelse mot været, som det virker som Krogh mener.

Jeg har forsøkt å illustrere de ulike huggede flatene med farge oppå 3D-scannet av portalen. De grønne flatene indikerer flater som nødvendigvis må ha vært hugget i prosessen med tilpasning inn i veggen på den nåværende kirka. Rødt indikerer flater som er så grove, preget av røff hugging og avbrekking av biter som passer best med en senere justering in situ, antakelig i det en har ettermontert feste for svalgangens tak. De gule flatene er vanskeligere å bedømme, men det virker rimeligere at de er sekundære enn at de er del av byggeprosessen i 1130.

Spørsmålet blir dermed om dette årstallet 1130 som ble besluttet innebærer rekonstruksjon av disse om lag 23 centimetre som er hugget ned men ikke helt bort øverst, nedenfor der portaldelene er tappet inn i stavlegjen. Dette omfatter både de røde og de gule feltene i illustrasjonen over.

Denne flata har bevart konturen av det aller meste av det ornamentet som har forløpt på dette partiet, og det vil dermed være mulig å rekonstruere ornamentene her nær fullstendig kun basert på bevarte spor, uten noe særlig grad av «faglige antakelser». Dette skiller disse treogtjue centimetrene fra de resterende noenogåtti som fullstendig mangler, og gjør spørsmålet om rekonstruering helt ulikt.

Om en rekonstruerer dette feltet kan det også siden økses av om en ombestemmer seg, men ikke tilbakeføres på kopien om det i dag kopieres av-økset. Sannsynligheten for at svalgangen på nordsiden ikke er opprinnelig fra 1130, den relativt lave faglige risikoen i rekonstruksjon her, og muligheten en har til å senere hugge det vekk, mener jeg taler for å rekonstruere ornamentet de 23 centimetrene opp til tappen inn i stavlegjen.

 

Hvorvidt dette partiet skal rekonstrueres eller kopieres til av-økset stand er tilslutt like mye et verdispørsmål som et teknisk spørsmål, en «politisk» avgjørelse heller enn en ren faglig vurdering, og dermed opp til Fortidsminneforeningen som kunde. Denne teksten representerer én vurdering av saken og et innlegg i den løpende fagdebatten om hvordan en skal lese den stående Urnes stavkirke.

Tillegg a 14. mai – illustrasjonsskisse av hvordan disse treogtjue centimeter kan rekonstrueres. Grønt øverst er en fortsettelse av den samme grønne skrå flata en ser i forrige illustrasjon, og som framstår som del av tilpassningene gjort i 1130 da portalen ble tilpassa sin nye plassering.

Litteratur:

Christie, Håkon 2009. Urnes stavkirke. Oslo, Pax Forlag.

 

Dahl, J.C. 1837. Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens. Dresden. Lest på https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010010612002

 

Hohler, Erla B. 1999. Norwegian Stave Church Sculpture part I. Scandinavian University Press, Oslo.

 

Hauglid, Roar 1976 Norske stavkirker – Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling. Dreyer, Oslo.

Denne gir en interessant oversikt over en del av de forsøk som er gjort på å rekonstruere Urnesstilens kirke, men både de forsøk på datering og rekonstruksjon som Hauglid framsetter i teksten er funnet senere å ikke holde mål. Se Krogh (2011 s. 222) for litt mer om dette.

 

Krogh, Knud J. 2011. Urnesstilens kirke - Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes. Oslo, Pax Forlag.