Det vi kaller hoftekrøller er spiralen som markerer hofteleddet på dyrekroppene Urnesportalen er dekket av. Flertallet av dem er relativt likt utformet, men enkelte skiller seg klart fra resten. Innledningsvis vil jeg foreslå en kategorisering av de vi ser på portalen med en enkel beskrivelse, deretter hva dette kan fortelle oss om hvordan de har vært skåret, litt om en ny test gjort for å undersøke denne hypotesen, og drøfte såvidt hva dette kan fortelle om skjæringen av portalen generelt. Kanskje kan de være en nyttig brikke i å kunne pusle sammen en del mer om hvordan arbeidet foregikk i 1070?
Skrevet av: Jon Anders Fløistad
Publisert: 19. september 2024
Dette innlegget er et tillegg til innlegg «mer om langsmale åpninger (og hoftekrøller)» (29.4.24) som igjen bygger på "Langsmale åpninger" (28.3.24).
Vi ser på portalen fire distinkte varianter av hoftekrøller. En variant er de fullendte hoftekrøllene som er skåret til full dybde - som de på det firfotede dyret. Hofteleddet er markert med et spiralforma spor skåret omkring tre centimeter dypt, og muskelen formet konveks innenfor denne spiralen. Disse er varianten jeg skrev om i innlegget «Videre om langsmale åpninger»
Den øverste hoftekrøllen på venstre vange, som tilhører det ene av de to dyra som krysser døråpningen, har ikke de samme sporene etter «metode to». Her er krøllen skåret kun som et asymmetrisk v-spor, og hoftemuskelen og buken på hver side av dette v-sporet formet. Som jeg vil vise videre i teksten framstår dette som en uferdig hoftekrøll. Hvorfor denne er etterlatt uferdig er uvisst, men fortjener drøfting.
Rett under den uferdige, ved høyre kant av venstre portalvange, ser vi en opprissa hoftekrøll delvis overlappende med en fullendt en. Den opprissa hoftekrøllen er i periferien av spiralen forma som et asymmetrisk V-spor, og med et rissa spor innafor som antyder bredden på sporet som siden skulle hugges. Etter å ha skåret disse sporene virker det som det ble besluttet å flytte hoftekrøllen noen centimeter ned, og dermed er en ny fullendt krøll skåret delvis overlappende med den opprissa. Formingen av dyrets kropp har også delvis fjernet sporene av denne opprissa krøllen. Det er et interessant spørsmål (vi neppe kan få svar på) hvorfor den ble avbrutt og flyttet som den ble.
I tillegg er det en del hofteledd på portalen og de andre utskårne elementene som er markert kun med et kurvet snitt, som en start på en hoftekrøll. For dette innlegget vil jeg kalle dem hofteleddsnitt, men de er ikke sentrale for den videre argumentasjonen.
Ved undersøkelser av 3D-skannet av portalen i slutten av april oppdaget August noen interessante merker i periferien av den (fullendte) nest øverste hoftekrøllen på portalen venstre vange. Etter videre undersøkelser, og diskusjon omkring implikasjonene av disse sporene, fant vi tilsvarende spor på alle de fullendte hoftekrøllene. Disse, sett i sammenheng med de delvise sporene av en «flytta» hoftekrøll på samme sted, og den tidligere omtalte hypotesen om «langsmale åpninger» og «metode to», gir et tydelig nok inntrykk av opprinnelig prosess til at vi kan foreslå en hypotese om komplett arbeidsgang fram til ferdig forma hoftekrøll.
Hjørnet på skråkniven streifer lett ytterveggen i hoftekrøllene. Dette etterlater verdifulle spor.
Sporene i hoftekrøllenes periferi stemmer godt med at treskjæreren har latt kniven vandre litt langt ut i formingen av hoftemuskelen, og denne har etterlatt seg spor i ytterveggene. «Muskelen» til dyrene på portalen er forma jevnt konvekse, men i selve hofteleddet er det skåret en svak hulkil i ytterkant av muskelen - ut mot hoftekrøllen. Særlig denne svake hulkilsprofilen later til å lett gi disse rissemerkene om en bruker en kurvet skråkniv til å forme den – et naturlig valg gitt det verktøysettet vi har kommet fram til. Testing har vist nettopp dette. Merkene blir spesielt synlige om en først stikker vertikalt ned, og former hofteleddet og muskelen; og deretter hugger spiralsporet, med dette vertikale nedstikket som styring.
Dette passer med det en kan se på den uferdige hoftekrøllen. Denne er stukket ned i periferien, og så er hofteleddet/lårmuskelen rundet av og forma ut og ned mot dette nedstikket. Det er også her antydninger til de samme sporene etter at jerna har rissa inn i spiralens periferi. Deretter er hofteleddet i dette tilfellet markert ytterligere ved at det er skåret et spissere/brattere v-spor i bunnen av spiralen.
Mest interessant er den uferdige hoftekrøllen om den er nettopp påviselig uferdig. To ulike faktorer som indikerer at denne uferdige hoftekrøllen er nettopp det, og var ment å skjæres dypere, finnes i symmetri og i den rissede hoftekrøllen.
For å ta det siste og kanskje svakeste poenget først - den rissede hoftekrøllen virker nærliggende å tolke som en slags oppmerking for skjæring som ble påbegynt og siden endret. Punktet i skjæringa hvor dette ble risset opp kan delvis bestemmes ut fra hvor mye av rissinga som er skåret bort. Både den ytre delen av spiralformen som er skåret som et forsiktig v-spor*, og den indre linja som kun er rissa med knivspiss, er intakt på toppen av dyrekroppen, men skåret bort i den formingen som har gitt kroppen mer volum mot ytterkantene. Dette stemmer godt med at det er risset opp relativt sent i skjæreprosessen, etter at bunning og grovforming er unnagjort, men før den endelige formingen. I så fall er det heller ikke nødvendigvis representativt for hvordan totaliteten av ornamentene i sin tid har vært komponert og tegnet/risset opp (ref. ulike syn på temaet som kommer fram blant annet her fra Kais synspunkt og her i Bonis tolkning.)
Det som gjør denne opprissinga interessant for hvordan hoftekrøllene er skåret er hvordan det er risset to nær parallelle linjer - én ytre og en indre. De har en innbyrdes avstand som stemmer nogenlunde godt med bredden på det ferdig huggede sporet (som beskrevet her), men med en langt mer ujevn bredde enn det ferdige sporet vi ser på de fullendte hoftekrøllene.
To poeng som taler mot at denne indre linja er opprissing for det dypere huggede sporet er hvor ujamn den er – en strek bør ha en viss presisjon for å egne seg til å skjære etter. Videre vil den lett forsvinne i skjæringa før en får nytte av den, om prosessen videre er å skjære skrått ned som den på den uferdige hoftekrøllen. Kanskje er dette rester av et tredje (første?) forsøk, eller det er rissing for å løst antyde det ferdige uttrykket uten at det var ment som en arbeidstegning. Dette passer forøvrig også godt med at det er en «sekundær» linje som indikerer bredden på et (planlagt) skåret spor, og ikke hovedlinja som gir den presise retninga. Ytterlinja er den som her ville satt den nøyaktige formen, inner-linja er nok mer en ekstra støtte eller visualisering.
Den andre, og sterkere,faktoren som peker i retning at dette er en uferdig hoftekrøll, og den ikke var ment å ende som dette ulik de andre fullendte, er symmetri. Urnesportalen som helhet er ikke preget av streng symmetri, men mange deler av den er likevel symmetriske i struktur eller topologi. Den uferdige hoftekrøllen er del av de partiene som er topologisk symmetriske, og er speilet på høyre side. På det tilsvarende dyret på høyre side er hoftekrøllen skåret og hugget til full dybde, som alle de andre hoftekrøllene på portalen.
Et siste lite poeng som også peker mot de to nesten parallelle linjene i den rissa hoftekrøllen som oppmerking for skjæring av v-spor som på den uferdige, ligger i de ulike identitetene som avslører seg ellers i skjæringa. Jeg vil komme tilbake til detaljer om det senere i denne teksten, og drøfter også dette i innlegget om forming og fletting. Men det viktigste er at de øvre hoftekrøllene (alle som ikke tilhører det firfotede dyret nederst på venstreplanken) ser ut til å være skåret som utvidede v-snitt, («metode én»), og denne måten å skjære på har noe mer nytte av å merke to linjer å skjære etter. Det er ikke i seg selv et sterkt poeng, men kan passe godt i helheten, og kanskje indikere en skjærer som søker litt etter «sin» metode. I så fall passer den uferdige og den rissa hoftekrøllen godt i et mønster med de resterende, og hvor den uferdige framstår som nettopp uferdig.
Nærmere studier av hoftekrøllene, i anledning å skulle skjære dem, ha avslørt noen nye, interessante detaljer. Kun de to hoftekrøllene på det firfotedde dyret, og ingen(!) av de andre fire på portalen, viser de distinkte spora etter «metode to». De resterende krøllene bærer for sin del preg av å være stukket «konvensjonelt» som v-spor og utvida til å få en flat bunn.
Det er neppe slik at «metode to» ble innført eller oppfunnet først i det de kom til å skjære det firfotede dyret, da metoden tydelig har vært brukt i bunningen av ornamentet. Denne prosessen hvor åpningene i ornamnetet hugges ut, har etter all sannsynlighet kommer langt tidligere i prosessen enn utformingen av hoftekrøllene. Ikke bare er dette den alminnelige arbeidsgangen i treskjæring ellers, men et nært blikk på Urnesportalen avslører renskjæring av kantene, som ledd i den senere formingen, og som et separat steg fra bunningen. Hoftekrøllene er for sin del skåret ned i den ferdig konvekst formede overflaten, og tilhører dermed et stadie av arbeidet enda et trinn senere enn bunningen.
Å skjære hoftekrøller som tidligere beskrevet med «metode to»/«tapphullsmetoden» er en effektiv og presis måte å forme dypere smale spor uten stor risiko for sprekking. Samtidig viser kopieringsarbeidet i praksis at det heller ikke byr på store problem å skjære sporet i hoftekrøller «konvensjonelt» («metode én» her). Spesielt overkommelig er det en tillater seg å ikke gå like dypt ned, og nøye seg med ikke helt parallelle nedstikk. Begge deler er tegn som vises på de øvre fire hoftekrøllene.
Skjæring etter "metode én"
Både tidligere erfaring og arbeidet med dette prosjektet demonstrerer òg stor forskjell i verktøy- og teknikkpreferanser mellom ulike treskjærere, også mellom utøvere med samme faglige bakgrunn, samme læremester og lang tids arbeid på samme verksted - og stort sett samme verktøy. Samme erfaring viser også at en lett blir jobbende med kun et fåtalls jern i én økt, selv med tilgang på langt fler, og nogenlunde tilsvarende med teknikk. Det virker derfor rimelig å anta at forskjellen mellom de to hoftekrøllene på det firfotede dyret, og de fire andre (fullendte) hoftekrøllene på resten av portalen, er uttrykk for (minst) to forskjellige skjærere har jobbet på portalen i fasen hvor hoftekrøllene skjæres (ganske sent i arbeidet). Jeg vil likevel hevde at det her dreier seg om nettopp to, og sannsynligvis ikke flere, som har vært involvert i skjæringa av hoftekrøllene. Det betyr ikke at det ikke har vært andre innvolverte i skjæringa av portalen, tvert imot, men at arbeidsdelinga har gått slik at to har tatt seg av hoftekrøller. Derimot tyder det sterkt på mer enn én «treets mester», og antyder kanskje også at det ikke har vært et stort antall skjærere på hver del.
Metode for hoftekrøllskjæring
Alt dette sier til sammen ganske mye om metoden som har vært benyttet for å forme hoftekrøllene på portalen i 1070.
Sees den uferdige hoftekrøllen i sammenheng med de spora som her er påvist i den ytre sideveggen i hoftekrøllene tyder som nevnt dette på at de kan ha skåret hoftekrøllene som kun et grunt v-snitt først. Dette v-snittet etablerer en separering av hofte-/lårmuskelen og resten av kroppen på hvert dyr, gjør det mulig å forme overflata på kroppene. I denne prosessen er den konvekse formen på selve hofteleddet også forma, og aksentuert med en subtil hulkil ytterst. Denne later til å ha vært utført med et rett jern eller skråkniv slipt med en bua egg. (Dette er de jerna som ellers på bloggen er omtalt som «øksebladjern» eller «nisseluejern», men et godt begrep på disse spesifikt mangler enn så lenge.) Deretter er det dypere sporet som virkelig markerer hoftekrøllen hugget eller skåret inn. Disse er som nevnt tidligere utført etter (minst) to ulike metoder, og er også tilsynelatende utført nesten sist i utforminga av hofteleddene. Selv om skjæringa av dem teknisk likner veldig på grovforminga og bunninga av ornamentene tilhører dette et helt anna punkt i skjæreprosessen. Disse distinkte og ulike metodene og «håndlagene» i utforminga av hoftekrøllene, og deres relasjon til bunningsarbeidet, gir dermed mulighet for et innblikk i noe av arbeidsdelinga i skjærearbeidet.
Et annet poeng den praktiske utprøvingen har avslørt, er hvordan det ikke er nødvendig med bunnjern for å forme hoftekrøllene. Jernet en benytter til å stikke ren sideveggene i det dype sporet kan ganske lett benyttes til å skrape bunnen flat med en enkel vippebevegelse. Den svært begrensede bredden på under en centimeter, forholdsvis store dybden og den betydelige krummingen på dette dype sporet ville stilt betydelige krav til et eventuelt bunnjern for å glatte bunnene i disse spiralforma sporene. Et slikt bunnjern ville være relativt spesialisert, men nyttig for å komme til i trange åpninger ellers på portalen. Det at hoftekrøllene kan skjæres uten betyr ikke at de ikke hadde et slikt smalt bunnjern i 1070, men at det heller ikke vises spor etter noe slikt er likevel en grei indikasjon på at de neppe har benytta bunnjern så små eller mindre. Dette stemmer forøvrig overbevisende med undertegnedes øvrige inntrykk av skjæringa på portalen.
Til sammen gir denne analysen av framgangsmåten for å skjære en hoftekrøll på Urnesportalen en interessant linse for å studere både arbeidet med portalen som et hele, og anledning til å avdekke noe mer om verktøysettet som nok har vært benytta.
Et lite men spennede poeng som også er vel verdt å nevnes i denne sammenhengen er det unike ved de her omtalte sporene i hoftekrøllene.
All urnes-ornamentikk innebærer mye fletting, og hvordan to kryssende elementer i en slik fletting er markert varierer. Der to deler av ornamentet på portalen krysser er det markert ved at én er skåret skrått ned så overflatene på de ulike delene blir liggende i ulike plan. I den mye grunnere ornamentikken på gavlen og dørbladet ligger hele ornamentets overflate i samme plan. Elementene som krysser under andre er markert ved at de er brutt på hver side av den som ligger «over». Hoftekrøllene, med sine dypt hugde spiralformede spor, slekter på denne måten på utskjæringene på dørbladet og gavlen i måten de er markert med nedskårne spor. Særlig om en ser på den tynne ormen som krysser bakbeina på det firfotede dyret understrekes dette inntrykket. Denne måten å behandle ornamentikken på minner mer om tegning og andre todimensjonale ornament-uttrykk, men kan også sees på for eksempel Bjølstad-portalen fra Heidal og Brågarp-planken fra Sverige.
Urnesstil i eik fra Sverige. Foto Boni Wiik
Hoftekrøllene på Urnes er dog det eneste stedet dette er kombinert med dypt modellert relieff. Uten å kunne foreslå noen forklaring på hvorfor hoftekrøllene er utført som dette, er det verdt å bemerke både hvor virkningsfullt det framstår og hvor unikt det er. Skjæringa av kopien har også vist hvor viktige disse dype sporene er for helhetsinntrykket av portalen. Kun den tredimensjonale modelleringen av hofteleddet, før/uten skjæringa av det dype sporet,gir ikke på langt nær samme effekt. Uten dette sporet oppleves dyrekroppene i ornamnetet stivere, og de anatomiske trekkene forsvinner i større grad i helheten. Med de dype spiralsporene i hofteleddene skåret trer disse fram og gjør portalen mer «lesbar». Jeg tror likevel ikke de dype sporene er et tillegg mot slutten av prosessen, men var del av den opprinnelige visjonen. Dette er selvsagt vanskelig å slå fast med sikkerhet, men rissingen av to konsentriske spiraler på den opprissa hoftekrøllen stemmer best med dette.
Øyet på Dyret viser litt samme måte å tenke og skjære på, og framstår «tegnet». Og om en ser utenfor Urnes er kanskje denne flate og «tegnede» måten å skjære i urnesstil den mest typiske måten å gjøre det på — med Bjølstadportalen som et typisk eksempel. Den tredimensjonale flettinga og forminga på Urnes er egentlig langt mer sjelden.
Samtidig er det ett sted denne kombinasjonen av tredimensjonalt forma flettinger og hoftekrøll «tegna» som et dypt spor er framtredende. Mange av de små urnesfiblene som stadig graves opp av bakken rundt i Skandinavia har nær nøyaktig samme måte å behandle ornamentikken på. Kan det være mer enn et stilslektskap mellom disse, men et element av symbolikk og representasjon? Særlig med tanke på at verkstedene som i de senere år er funnet med produksjonsutstyr for disse fiblene ligger i tilknytning til kirker?
foto: Christian Bickel under Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 - lisens. Henta fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Kbh_Mus_Bronzespange.jpg
Hva kan så dette fortelle om Urnesportalen i et bredere perspektiv?
Sett at hoftekrøllene fra start var planlagt skåret som dype spor, og dette er en distinkt kontrast i teknikk og virkemidler fra resten av skjæringa, tyder det etter mitt syn på tidligere erfaring med tilsvarende monumental skjæring i Urnes-stil. Alternativet er at det er gjort etter forbilde fra noe liknende, men presisjonen, effektiviteten, dristigheten og kvaliteten på skjæringa under ett tyder på at de som skar dette selv har hatt erfaring fra tilsvarende arbeid. Utførelsen av hoftekrøllene i seg selv er langt fra alene i å peke mot dette, men det er et interessant poeng i rekken av argumenter for at Urnesportalen neppe var unik (eller uten forbilde) i sin samtid.
Dette dypdykket i teknikk og metode for én bestemt detalj, kaster også litt lys på det bredere spørsmål om oppmerking og planlegging. Måten den (ytre linja i) den opprissa hoftekrøllen er skåret kan antyde at overflaten til treverket på et vis var farga da oppmerkinga ble gjort. Den er skåret som et (veldig forsiktig) V-spor bestående av to snitt, hvor det dermed er fjerna litt materiale. Var overflata trehvit ville ikke et slikt v-snitt stikke seg ut visuelt, og det ville være liten grunn til å gjøre det ekstra snittet som tar det fra et enkelt innsnitt til et v-snitt. Tvert i mot vil et enkelt innsnitt egne seg godt for å gnis inn med trekull som Kai Johansen har demonstrert. Et V-snitt blir derimot svært nyttig om overflata er farga, for eksempel om ornamentet er konstruert med maling og pensel som foreslått av Boni Wiik. Denne måten å jobbe på er prøvd ut blant anna av oss fra Fornebu sommeren 2023 på Ornes, og nettopp det å skjære ned i malingslaget for å hente fram igjen den trehvite overflata er et grep vi brukte mye i oppmerkingsprosessen. I sum blir dermed denne skårne oppmerkingslinja en klar indikasjon på at maling har vært en del av oppmerkingsprosessen.
Fra utprøving på Ornes sommeren -23. Maling korrigeres og justeres med skjæring, begge deler som ledd i oppmerking av ornamentene.
Det utprøvingene og undersøkelsene har avdekket om prosess forteller også at den indre og svakere linja neppe er en strek som har vært ment å skjære etter, men heller bør tolkes som en illustrasjon eller utprøving. Kanskje kan dette også si noe om hvordan oppmerkingsprosessen i sin tid ble gjennomført?
Et dypdykk i metode som dette kan også avsløre mer etterprøvbare indikasjoner på hvilke jern som i sin tid har vært brukt. Gjennom dette kan en også kanskje si noe om hvilke jern som ikke har vært brukt i prosessen, og unngå en stadig svulmende «hypotetisk verktøykasse» som ender med å inneholde alle jern som kunne vært greie å ha. Helt konkret påviser denne rekken med innlegg om langsmale åpninger/hoftekrøller flere viktige egenskaper hos et jern ca 6,7 mm bredt, med middels krumming, og robust nok til å kunne drives ned i treverket relativt hardhendt. Dette går tilsynelatende igjen flere steder, blant annet i å skjære munn-åpningen til flere av de tynne ormene. Dette dypdykket viser også bruk av blant anna et omtrent tommesbredt rett jern, og et hulkil-jern om lag 20 mm bredt som også finnes spor av mange andre steder i prosjektet. Vel så viktig er at hoftekrøllene ikke viser spor etter noe bruk av bunnjern, snarere tvert imot. Dette er redskap som ville lette arbeidet med å grave ut de dype sporene i hoftekrøllene noe, men det er helt kurant å klare seg uten. Fravær av spor etter bunnjern her gjør det dermed lite trolig at de har hatt bunnjern tilgjengelig som var smale nok til hoftekrøllene. Om de har hatt og brukt bunnjern har de dermed vært over sju millimeter brede.
Fire jern denne utprøvinga styrker hypotesen om, og ett bunnjern (lengst til venstre) som i mindre grad støttes.
Minst like spennende er det hvor tydelig teknikk-sporene i hoftekrøllene (igjen) identifiserer to ulike skjærere i arbeidet med venstre portalplanke. At flere skjærere har delt arbeidet mellom seg er ingen ny tanke, og kun basert på stil, detaljer, kvalitet og linjeføring kan en begynne å ane at ulike skjærere eller lag av skjærere har fordelt de ulike delene mellom seg. Men å kunne identifisere to enkeltskjærere som dette, en «tapphullsmester» som har skåret på det firfotede dyret, og en «v-snitt-mester» på de øvrige hoftekrøllene, er et nytt presisjonsnivå i avdekking av arbeidsdelingen. Særlig spennede er det at en ser liknende tegn til forskjellige personligheter også i skjæringa av flettinga og overflatene på ornamentene (lenke til innlegg).
