Verktøy-erfaringer så langt

Vi visste på forhånd at det kom til å bli utfordrende å gjenskape de jernene som trengtes for å kopiere portalen. Når skjæringen er helt ned på 10cm dybde skaper det problemer for hvilke jern som er effektive (dette er beskrevet av B.Wiik i e tidligere blogginlegg, så bla tilbake og les med glede). Derfor samlet vi oss og brukte arkeologiske funn, avbildninger og annet til å utarbeide ett sett med jern, som hvert team skulle ha ett sett av, slik at vi hadde samme utgangspunkt når vi begynte skjæringen. Settet inneholdt grove faljern for grovarbeid, rette og buede stikkjern og bunningsjern. Alle kurvede jern hadde samme bue og bredde som vi fant spor av i originalportalen.

Jernene ble smidd av Pål Lien på Kvam i Gudbrandsdalen.

Da vi begynte bunningen på portalplanken merket vi fort at dette ville bli minst like utfordrende som det vi hadde sett for oss. Det er ett "skille" når en passerer ca 5cm dybde, da begynner det å bli så høye kanter at eggvinkel spille en mye større rolle. Kommer du helt til inne i de smaleste åpningene? klarer du skape fine snittflater ned hele 9cm endeved i en 2cm tykk slyngende linje uten at du underkutter eller knekker den ut ? det ble helt tydelig at det er særdeles viktig å ha skape jern hele veien, det er lite tilgivelse i de tynneste linjene, og siden nedstikkene er så dype synes det godt når ett sløvt jern er i blitt brukt. 

Når nedstikk er gjort gjelder det å få fine slette bunner. I originalen er det gjennomgående svært jevnt slettede bunner, så dette må selvsagt også vi gjøre, men hvordan er de jernene utformet som er gode til det?

Bunningsjernene ble utarbeidet etter eget hode da vi ikke fant noe grunnlag for hva som kan ha blitt brukt den gang. I det arkeologiske materialet er det ikke lett å finne noe som kan være relevant, det meste er svært forvitret eller feilmerket i magasinene. Derfor ble det vår jobb å komme frem til noe som kan ha vært brukt.

Vi begynte, som bildet over viser, med noen rette og noen Z formede jern (gjerne kalt "Doglegg"). baseert på antagelser om at de rette ville være gode i de minste, smaleste, åpningene og Z-jern på større flater. Det viste seg dessverre ganske fort at de rette jernene var veldig utfordrende å få til å "Gå" godt, dvs skjære bunnen på en god måte. Kraftoverføringen fra kropp til skjærende egg ble helt feil, og derfor ble de lagt fort bort. Z-jernene derimot fungerte ganske bra. De var lettere å kontrollere og overføringen av kraft var bedre. Dessverre var deres svakhet at det ble en slags fjæringseffekt i jernet. Det var tydelig at de to vinklene gjorde at den ikke var sterk nok til å effektivt fjerne mye masse, da motstanden i treverket gjorde at det fjæret og kunne "spjoinge" når motstanden ble borte. Vi tydde da til ett moderne jern, en såkalt 2a i Pfeil sit nummersystem. Dette førte til at vi gjorde en liten justering på de rette bunningsjernene slik at de fikk tilsvarende bue.

En del av det arkeologiske materiale vi har basert jernene på er uten nakke eller skulder som det også kalles. Dette er et "trappetrinn" i overgangen mellom jern og tange (Den delen som stikker inn i håndtaket). Vi har derfor kopiert dette i jernene vi fikk smidd. Vi hadde nok en mistanke i forkant at dette kunne bli utfordrende med tanke på skaft, og at de kunne sprekke, men det måtte prøves. 

Mistankene stemte, og skaftene sprak ganske fort hvis disse jernene ble brukt sammen med kneppert eller klubbe. Slagene på skaftet førte til at jernet kilte seg innover i skaftet og sprengte veden utover, noe som førte til at det sprakk. Vi gjorde forsøk med holk (smidd stålring nederst på skaftet for å hindre sprengning), i tillegg til å vikle kobbertråd rundt, for å hindre sprekking, men det hjalp bare litt. Derfor omformet vi tangen noen av de jernene som får mest hard bruk, slik at de fikk en nakke, for å se om dette endret noe. 

Dette viste seg å være veldig effektivt. selv en liten kant som kunne stoppe tangen i å grave seg stadig dypere gjorde stor forskjell. Og sammen med en holk har det tålt veldig hard behandling uten å vise den minste antydning til å sprekke. 

Vi har siden endret flere av jernene etter hvert som de har sprukket skaftene.

Kniven er virkelig grunnlaget for all treskjæring. Den er essensiell for enhver treskjærer, og håndverkere generelt. Den er kjapt fremme hvis det er en liten flis som må bort, en kantlinje som må strekke kjapt opp, eller en bunn som trenger en liten justering innerst i ett hjørne. Så det kan vi være helt sikre på at den var med de som skar originalen. Trygt på hofta, eller liggende i samme mappe som resten av jernene for å bevare den kniven som viste seg å være knallgod til akkurat skjæring. Kniver kommer i alle utforminger, og brukes til alt. Derfor er den også med i den metamorfosen som jernene. Utgangspunktet for den jeg bruker er en Morakniv av de litt større,  som jeg da har omformet. Smalnet inn for å kinne stikkes i smale åpninger. På ett tidspunkt knakk spissen i ett nedstikk, og jeg bestemte da på en innskytelse å tverrslipe den avknekte tuppen slik at den fikk en ca 3mm bred "stemjernsegg". Dette skulle vise seg at det var veldig effektivt. Den ble knall til å stikk skarpe hjørner samtidig som den var robust nok til å tåle bruk. Den kunne brukes til så snitte kantlinjer i bunnene, rense vegger etc. Absolutt ett flerbruksverktøy. 

Dette er hele poenget med den jobben vi gjør. Vi tester i praksis hvordan verktøyene fungerer, reflekterer over hvorfor de oppfører seg, og gjør deretter justeringer slik at de blir mer funksjonelle. I enkelte tilfeller snubler vi nesten over verktøy eller teknikker som viser seg å gi akkurat samme resultat og verktøyspor som de fikk den gang for snart tusen år siden. Når dette skjer gir det en liten pekepinn på at vi er på rett vei. Det motiverer veldig og gir oss selvtillit til å tro på at det vi gjør er, i aller høyeste grad, faglig og akademisk relevant. 

Vi er absolutt ikke ferdig i vår søken på å forstå treskjærerne som jobbet på portalen den gang da. Å finne gode jern som vi trur de kan ha brukt, er kun ett steg i den retning.