Norge har mye spennende både av natur og kultur, og noe av dette har UNESCO vurdert til å være så unikt at det er havnet på en Verdensarvliste, noe som er så særegent at det er av interesse for hele verden.

Hva er Verdensarv?

Arv er noe som vi overtar etter de som har levd før oss og som vi skal overlate til neste generasjon. Kulturarv, så vel som naturarv er uerstattelige kilder til kunnskap, glede og inspirasjon for alle mennesker og er våre viktigste referansepunkt i forhold til hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Verdensarv

Verdensarv er den delen av vår felles natur -og kulturarv som har så stor  verdi for menneskeheten som helhet, at FN  har besluttet at disse skal overleveres til kommende generasjoner.(verdensarv.no)

Urnes Stavkirke har mange slike kvaliteter.

Urnes stavkirke er en stavkirke på gården Ornes på sørsiden av Lustrafjorden i Luster kommune i Vestland fylke i Norge.

Kirken er datert til rundt 1130 og er en av de eldste stavkirkene. Dateringen er noe usikker. Undersøkelser med dendrodatering offentliggjort i 2017 viste at det eldste tømmeret i kirken ble felt i 1070 mens yngre deler ble hugget vinteren 1129-1130. Tidligere undersøkelser konkluderte at tømmeret ble hugget vintrene 1129-1130 og 1130-1131.Bygget antas reist i år 1131 eller like etter. Treskurden i urnesstil er beslektet med vikingtidens stilarter og daterer deler av bygget til år 1050-1100. De eldste delene har dendrokronologisk blitt datert til 1048-1064. De eldste delene antas å skrive seg fra et eldre bygg på samme sted.

Den er også arktitektonisk og kulturhistorisk unik blant de gjenværende stavkirkene på grunn av treskjæringsarbeidene og den omfattende innvendige dekoren. Den ble i 1979 tatt med på UNESCOs verdensarvsliste som en av de to første norske oppføringene.

Stavkirken står på sin originale tuft, eies av Fortidsminneforeningen og brukes ved enkelte anledninger til kirkelige handlinger.( Wikipedia)

Det er på Urnes vi finner opphavet til logoen til Fortidsminneforeningen, Mantricoraen med jødehatt og øks.det er 48 ulike ornamenterte kapitelhoder i Urnes kirke.

Verdensarven i Norge består av syv ulike verdensarvsteder.  På hvert av disse skal de andre 6 stedene representeres. I høst kom et ønske om å få Urnes representert ved 3 av de etablerte sentrene. Det ble definert et format og et utrykk i dialog med fortidsminneforeningen, med det pågående prosjektet Treet`s meister som inspirasjon til utrykket.

Kalvareigruppe en seirende Jesus, Maria og Johannes, de er datert til tiden 1125­-1150,

Arbeidene skulle representere Urnes Visuelt. Det ble bestemt å ta et utsnitt av venstre portalplanke, hodet til hoveddyret i skala 1/1 innenfor rammen 30cm*30cm*12cm tykk. Samt et av treskjærerjernene vi har fått laget til prosjektet Treet`s Meister. Dette jernet er modell av dokumentasjon gjort på De Heibergske samlinger og middelalderske illustrasjoner/relieffer.

Prest, ,Biskops eller stolen til Gaut af Órnesi? Mye flott dreiearbeid her.

Ved å skjære disse Urnes arbeidene fikk jeg prøvd ut en del jern og teknikker som gav verdifulle erfaringer og svar inn mot arbeidet med Treet`s Meister. Materialet er furu lik portalen, formatet er 1/1 noe som gir de sammme utfordringer man møtet på når vi skal i gang med koien av portalen. Det gjelder særlig dybden og de trange partiene hvordan stikke seg ned ned uten å skade nærliggende ornament. Dett gikk IKKE med moderne treskjærerjern da de er slipt på undersiden, da må man holde jernet slik at det treffer andre ornamentdeler før man når ned til bunnen. Med jern som har slipefasen på oversiden, kan jernet stikkes ned i lodd og man kommer til overalt. Der jernet blir for tykt i godset bruker jeg det øksbladformete jernet og skjærer i trange hjørner o.l.

Her er øksebladjernet og buet jern med slipefasen opp vist i bruk, Øksebladjernet kommer til, og er å foretrekke i svært mage skjære operasjoner, man slipper å bytte jern så mye. Det jernet som har slipefasen opp er helt avgjørende for å kunne stikke helt ned uten å skade motstående ornament. Bilde nr 1 er moderne jern som ikke kommer ned. Allsidigheten og den store variasjon av bruks området på øksebladform jernet, kan være en forklaring på hvorfor vi finner stort sett bare 6 jern avbildet sammen med middelalderske billedhuggere, de trengte ikke flere.

Mønster Påtegning

Jeg tegnet på med blyant, den er fra 1564. Da var det noen gjetere som fant store mengde grafitt i et fjell i nærheten av Barrowdale i England.  Da det ikke var noen krav til prosess tillot jeg meg å bruke den. Risset opp med øksebladjernet og hadde trekull støv i risset, da fikk jeg en presis linje som ikke ble utvisket når handbaken min gled over emnet. Den delen som ikke ble skåret skar jeg V-spor for å fremheve linjene og hadde trekull i sporet.

Bestillingen lød "work in progress" så da ble det slik.

Det var verdifull erfaring å skjære 1/1 skala og få se hva som blir de tekniske utfordringene med dybden i skurden. Økseblad jernene utmerket seg som svært anvendelige i mange av skjære-operasjonene, jernene som har slipt fase på oversiden er helt avgjørende for å komme til og skjære dypt der det er trangt. De som gjenstår nå er bare å øve.

https://fortidsminneforeningen.no/aktuelt/urnes-stavkirke-i-middelalderen/

https://www.norgesverdensarv.no/

Margrete S. Andås: Ormer og løver, drager og beist

https://www.facebook.com/watch/?v=1175985552803605