Forsøk og utprøvinger på Urnes sommeren 2021

I forbindelse med oppholdet på Urnes sommeren 2021 har vi (Kai Johansen og Mona Sand) gjort en del utprøvinger av forskjellige teknikker.

De kan kategoriseres som:

-Studie av portalen leting etter verktøyspor og arbeidsprosess.

-Mønsteroverføring

-Skjefting av treskjærerjern

-Kvessing av treskjærerjern

-Utprøving av forskjellige treskjærerjern modeller og skaft

-Skjæring av toppstykket over døren- metode ut ifra verktøyspor

-Arbeidsbukker, se egen dokumentasjon: Høvelbenk/ Arbeidsbenk Billedhuggerbenk: https://wordpress.com/post/significatiovitae.com/153

 

Del 1 Studie av portalen leting etter verktøyspor.

På vei til Urnes stoppet vi både i Lom og på Borgund for å studere nærmere verktøyspor og hvordan dørene der er konstruert, nettopp med tanke på verktøyvalg og metode for urnes portalen. På urnes brukte vi også mye tid på å studere både portalen og dørene for å få en oversikt over verktøy vi kunne finne spor av og evt. fremgangsmåte for montering av delene i døren.

Dette gjorde vi med tommestokk, skyvelær, slepelys og kamera. Jeg har studert portalen noen runder tidligere, men det er alltid bra å ha med nye øyne, som ser andre detaljer, vinkler med lyset og hver gang dukker det opp noe nytt.

Figure 2 verktøyspor av et 2-3er vi ser tydelige stoppspor, trolig han håndverkeren brukt kneppert

 

Del 1 Studie av portalen leting etter verktøyspor.

På vei til Urnes stoppet vi både i Lom og på Borgund for å studere nærmere verktøyspor og hvordan dørene der er konstruert, nettopp med tanke på verktøyvalg og metode for urnes portalen. På urnes brukte vi også mye tid på å studere både portalen og dørene for å få en oversikt over verktøy vi kunne finne spor av og evt. fremgangsmåte for montering av delene i døren.

Dette gjorde vi med tommestokk, skyvelær, slepelys og kamera. Jeg har studert portalen noen runder tidligere, men det er alltid bra å ha med nye øyne, som ser andre detaljer, vinkler med lyset og hver gang dukker det opp noe nytt.

 

Del 2 mønsteroverføring.

Når det gjelder hvordan mønsteret har blitt overført til emnet, har vi flere innfallsvinkler på dette. Vi tror at det er samme person som har tegnet mønsteret, og som skar portalen, da linjeføring og mønsterforståelse er av svært høy kvalitet. Hvilke verktøy som har vært tilgjengelig er premisset for jobben.

Vi har lest boken til Cernini Cernino 1300talls hvor han i detalj beskriver mange teknikker inn mot malerkunsten og overføringer av mønster, både når det gjelder materialer og fremgangsmåte.

Her er våre forslag til hvordan mønsteret kan ha blitt overført til emnet:

1: Risset direkte med rissenål

2: Pergament hvor mønsteret er påtegnet, som blir gjennomhullet med en rissenål/ syl, langs linjeføringene.

3: Kullstift tegnes rett på emnet.

4: Pergament som kalkerpapir.

5: Mønsteret tegnes på med kullstift på emnet for så å risse med rissenål, for å få en presis linje.

6: Man har en liten original tegning som skaleres på frihånd på emnene, eller ved hjelp av rutemønster.

7: Male mønsteret på med en tynn malerkost/ rund pensel (bland sot og vann) for så og evt. Gå videre med risseverktøy.

8: Det vi i dag kaller blåpapir. Pergament med et tynt lag med rød tørket leire på baksiden, når denne blir lagt på emnet og tegnet på får man en rød strek på emnet der man tegner.

9: Lim pergamentet på original emnet for så å skjære etter mønsteret som er på pergamentet.

10: hvilket verktøy egner seg best til evt rissenål

Kniv, treskjærerjern, rissenål av jern og rissenål av messing.

11. blyspiss.

Etter en del utprøving har vi kommet frem til følgende metode som vi syns fungerte svært godt

1 skisser med kullstift

2 dra den ønskede linje med et økseformet treskjærerjern

3 puss bort overflødig kull med en tøyfille, da vil det samtidig legge seg kull i risset og man får en veldig presis linje.

Vi endte opp med å bruke et økseformet treskjærerjern som risseverktøy da det både kunne dras og få beine/ slake buer og svingefort for å oppnå krappe buer. Dette gir en veldig presis strek å jobbe etter.

Konklusjonen er at dette er en god og sikker måte å designe mønsteret på emnet, som da er klar til skjæring.

Figure 3 tegning av mønster med trekull  for så og risses med spissen av et treskjærerjern, vi pusser så trekullet ned i risset og får en tydelig linje og forholde oss til.

 

Del 3: Skjefting av treskjærerjern

Når det gjelder kildetilfang av skaft modeller har jeg søkt igjennom arkeologiske databaser og studert illustrasjoner, har også sett på en del verktøysamlinger på museum, men de er ikke mer en retningsgivende da det for stort tidsrom mellom disse verktøyene og den epoken jeg skal presentere som referansekilder. Vi har en del arkeologiske funn, men det er ikke mange sammenlignet med verktøyfunn, da tre råtner opp og forsvinner i jorda. Det er en del hornskaft, beinskaft og treskskaft som finnes og de har jeg brukt som referanse sammen med illustrasjonene. Jeg hadde forberedt en del skaft emner i bjørk, bøk, ask, disse risset jeg opp sentrerte et punkt for å bore inn tangen, jeg boret med navaren først en ca 8 mm så avsluttet jeg med en 5 mm da tangen er kon. Så stakk jeg tangen i skaftet og tredde skaftet på og banket forsiktig ned til jernet var så lang inn som jeg ønsket. Så tredde jeg et bjørkeneveretui på eggen på verktøyet og så spikket jeg formen på skaftet med en tollekniv. Noen av skaftene hadde jeg dreid på dreiebenk slik at de var lik de arkeologiske funnene jeg hadde som referanse. Disse merket jeg en senter merke på i endeveden med en rissenål og boret med navaren først med 8mm så med 5 mm navaren. For så å sette jernet mot tverrved tre skaftet på tangen og banke det forsiktig ned til ønsket dybde. Da jeg ikke kunne ha bål på Urnes brukte jeg ikke noen form for lim, dette er noe jeg vil prøve hjemme, lage bek av bjørkenever for så å varme tangen og treskaftet på, varme harpiks og bruke som limstoff.  Det finns også mange limsorter fra bein, horn, fiskeskinn, men jeg tror de to sterkeste er bek og harpiks, de er og så de to mest vannbestandige limsortene. Det er også en mulighet å bare brenne tangen inn i skaftet

Figure 4 skaft modeller

Figure 4 skaft modeller

Del 4: Kvessing av treskjærerjern

Jeg hadde med meg en del smidde verktøy som smeden Øystein Viem hadde laget til meg, på mine anvisninger. Da jeg har søkt gjennom Unimus, Digitalt museum, Collections online, lett igjennom illustrasjoner og relieffer som presenterer håndverkere med verktøy, og ikke minst studert verktøyspor på portalen som referanse for modellen jeg fikk han til å lage.

Disse verktøyene var grovt kvesset. Det vil si at slipevinkelen var angitt.   En del verktøy hadde jeg 2 av da jeg valgte å ha et med knivslipt egg og et med sakseslipt egg. Jeg hadde med meg 4 bryner og en lærreim spent opp på en trekloss. Disse 4 brynene hadde alle forskjellig korning/ grovhet. Jeg systematisk til verks begynte med det groveste bryne for å ta ujevnhetene i eggen og få en ryddig flate «slipefase» så når jeg var fornøyd med fasen gikk jeg videre til neste bryne, det vil si litt finere korning, og slik fortsatte jeg helt til jeg gikk over til lærreimen som jeg polerte eggen med. Dette gikk overraskende fort når man var systematisk og først kom litt inn i arbeidsprosessen. Når et verktøy først var kvesset og så tatt i bruk var det raskt å kun bruke den fineste steinen og lærreimen for å sette opp igjen eggen. Utfordringen var at det var en del egg profiler som var i bue «øksebladformet egg» disse krever mer arbeid enn de som har eggen 90 grader på skaftet. Her må man bare være nøye og tålmodig så får man med hele eggen.

 

Figure 5 bryner og forskjellige modeller av treskjærerjern

Del 5- Utprøving av forskjellige treskjærerjern modeller og skaft.

Modellene jeg har fått laget av smeden Øystein Viem er basert på kilde søk i arkeologiske databaser, her har jeg sett på hele Nord-Europa inkludert gravfunn fra vest i Russland fra sen vikingtid. Studert illustrasjoner, og relieffer fra Tyskland og England, har også sett på en del verktøysamlinger på museum, men de er ikke mer en retningsgivende da det for stort tidsrom mellom disse verktøyene og den epoken jeg skal jobbe med. Det viktigste med verktøyene på museum var at de var smidd av smeder og ikke masseproduserte verktøy som Engelske Taylor f.eks.  og så bruke som referansekilder.  Det som er vært å presisere er at på illustrasjonene av handverkere med verktøy blir en treskjærer/ billedhugger fremstilt med 6-9 forskjellige jern. Det er lite utvalg i forhold til hva vi er vant til i dag. De som var fremstilt som tredreiere hadde 12-15 dreiejern.

Det absolutt største skillet mellom jernene fra sent 1000 tall og i dag er at i dag er alle eggene så nær som ett jern er skjeftet 90 grader på skaftet, vi har skråjernet med 45 graders vinkel på skaftet, men ingen jern med buet egg (øksebladformet egg» middelalderjernene har stor variasjon i eggvinkler og form i forhold til skaft.

 Når verktøyene var klar for å prøves ut, testet jeg dem systematisk. Det er krevende å skjære med øksebladmodellene da det er litt uvant å forholde seg til en egg som er i buet bevegelse. Etter litt tids skjæring oppdaget jeg at disse jernene er mye mer anvendelig enn først antatt. Jeg kommer til plasser jeg ikke trodde jeg kunne benytte dette jernet og det imponerte meg hvor mange skjære operasjoner jeg kunne gjøre med det ene jernet. Det erstattet fort 5-6 som jeg ville valgt av moderne jern, for å utføre samme skjære operasjon.

Tykkelse på klingen er svært viktig for å kunne komme til der man ønsker, tynne smekre jern må til for å komme inn i de trangeste partiene, og evt bue i klingen for å rydde/ glatte bunnen. Erfaringen så langt er at man kan redusere antall jern i forhold til dagens, men vi må legge til bunnjernene for å få den glatt og fin, da er det flere kilder til det Mästermyr og Novgorod og Norske funn. Urnesstilen er kjent for sin kunstneriske linjeføring, men blant håndverkerne er den like kjent for dybden i ornamentikken, å skjære så dypt, å lage en så glatt ren bunn krever noen jern som jeg ennå ikke har funnet i arkeologien eller illustrasjonene. Jeg skjønner hvordan de skal se ut og fungere for å gjøre jobben. De eksemplene fra Mästermyr og Novgorod og Norge er jern som ligner, men vil ikke fullt ut kunne jobbe så dypt som vi ønsker.

Modeller av treskærerjern som jeg manglet på Urnes, var buete jern med slipefasen på oversiden av jernet for å komme helt ned med nedstikkingen av veggene, uten at klingen tar i toppen på ornamentet der det er trangt.

Øystein har nå, etter sommeren smidd noen slike til meg og jeg har prøvd de ut på emnene til Verdensarvsentrene. Nå kan jeg stikke ned uten at enten veggen blir tykkere fordi jeg ikke når ned, eller at klingen tar i toppen av ornamentet der hvor det er trangt. De fungerer svært godt.

Figure 6 buete jern med slipefaen på oversiden og historiske skaft, et i reinhorn. foto Kai Johansen

 

Figure 7 slipefasen på oversiden av jernene og helt plan rygg på jernet. foto Kai Johansen.

 

Figure 8 Her bruker jeg jernet med slipefasen på oversiden her kan jeg stikke beint ned helt til bunnen uten å komme i konflikt med motstående ornament. Foto Kai Johansen

 

Figure 9 Her er et tradisjonelt slipt jern med slipefasen på undersiden, her ser vi jernet ikke nå helt ned til bunnen og det skader motstående ornament. foto Kai Johansen.

 

Figure 10 Mästermyr viser et bunnjern og Jan Petersen norske vikingefunn 2 bunnjern en med tange en med fal.

 

Figure 11 dette jernet har vinkel i klingen da kaller vi det bunnjern, men dette har fal så det skal trolig slås hardt på dette jernet

 

Figure 12 verktøy fra Novgorod med dogfoot eller bunnjern. Veldig spesiell tange på det til høyre.

 

Figure 13 Messing maler for å smi treskjærerjern med tilsvarende profiler. Foto kai Johansen

 

Figure 14 En del ferdige treskjærerjern, disse skaftene var bare midlertidige for å prøve jernene i verkstedet før jeg dro til Urnes. Foto Kai Johansen.

 

Figure 15 Noen tidlig middelalder treskjærerjern modeller, det mørke skaftet er 1820 talls modell, det andre er arkeologisk funn fra 1000 tallet. foto Kai Johansen.

 

Skaftmodellene

Utgangspunktet å finne skaft er kanskje enda vanskeligere enn å finne treskjærerjern fra yngre jernalder/ tidlig middelalder, da der organiske materialer ofte er råtnet bort. Det skal litt spesielle bevarings forhold til for å bevare treverk fra 1070, enten mye vann eller blåleire, uansett så må oksygen ikke slippe til. Begge disse forholdene finner vi i Oseberg og i Novgorod, så her er en del treskaft å studere. Det er også en del skaft funn fra by utgravingene i Trondheim.  Det er mye bein og horn skaft, men også en del laget i treverk og da ofte bjørk. De jeg valgte å kopiere syns jeg bare fungerte midt på treet, de hadde ofte en kant eller en kule på enden av skaftet, denne ble ubehagelig å ha inni hånden når jeg skar, så etter litt utprøving spikket jeg endene på jernene slik at de ikke gnagde inni hånden min når jeg skar.

Figure 16 skaft fra hedeby 900 talls

 

Figure 10 dette skaftet justerte jeg kanten bak på skaftet da den fort ble ubehagelig inni håndflaten, det er trolig et knivskaft opprinnelig.

 

Figure 17 Byfunn fra Trondheim knopp i bakkant og ganske skarp 90graders vinkel der skaftet slutter, disse i kombinasjon fungerer ikke særlig bra som treskjærerjern, derimot som knivskaft fungerer det godt.

 

Figure 18 Tysk 1200 tall`s relieff treskjærer med jern og skaft modeller

 

Figure 19 treskjærerjern under utprøving, det mørke skaftet er moderne engelsk 1820 tall`s modell.

 

Del 6 Skjæring av toppstykket over døren.

Hovedkilden til kunnskap om hvordan portalen er skjært er Portalen i seg selv. Å studere i detalj alle verktøyspor, hva forteller den oss om hvilke verktøy, hvilke profiler er det på treskjærerjernene,

 i hvilken rekkefølge har de arbeidet, hvilke dimensjoner har de brukt på navarene, svært mye kan vi dra slutninger ut ifra å «lese» portalen. Det vi må huske på at det er en tolkning basert på erfaringene til den som leser, så det er vanskelig etterprøvbart, da det blir subjektive slutninger som dras.

En som har sett mye verktøyspor, jobbet med å gjenskape disse prosessuelt har mer erfaring med nettopp tolkningen av verktøysporene opp imot arbeidsprosessen som ligger bak verktøysporene. En som har skåret mye har stor forståelse for en prosess hva starter man med og i hvilken rekkefølge jobber man seg frem til et likt resultat, da mer basert på skjære erfaring enn tolkninger av spor i portalen.

Når det gjelder Nord-portalen mener jeg at her må vi benytte all mulig kunnskap for å komme frem til en lik prosessuell metode. Portalen i seg selv er værslitt og tjærebredt (selv om den er nedskrapt for gipsavstøpning) dette gjør det vanskeligere å lese verktøysporene som måtte vært igjen etter nesten 1000 år. De er likevel vår viktigste kilde til nettopp å kunne utføre en «prosessuell» kopi av portalen. Når det gjelder toppstykket over døren er det mange godt bevarte verktøyspor, disse forteller om verktøyutvalg og metode som er brukt for å lage denne delen. Særlig i de feltene som er gjennombrutt finner vi mange tydelige spor etter treskjærerjern 2-3 ere, og det er brukt kneppert for å hugge seg ned. Den som har skåret har skjært først fra forsiden, for så å tappe seg ned fra baksiden, man unngår utrivninger ved å gjøre det på denne måten. Det er også mange spor av navar som er brukt for dybdestopp og forenkle uttappingen av feltene mellom dyrekroppene. Jeg klarer ikke å finne spor etter V-jernet på detaljeringen, men det er brukt et jern som skjærer en V-fure i to snitt og med en svært skarp bunn, veggene kan avvike i vinkel til hverandre derfor trekker jeg denne slutningen. Jeg prøvde litt ulike fremgangs måter nå jeg skulle tappe ned mellomrommene mellom dyrekroppene.

Figure 20 Foto Jacob Roll, legg merke til hvordan jeg bruker jernet, holder midt på lik middelalder illustrasjonene, her ser vi også at jeg har justert bakenden av skaftet for å gjøre det mer behagelig i håndflaten.

 

-jeg gikk rett på strek og tappet meg ned til ønsket dybde, dette fungerte greit, men gav ingen rom for justering av linjene eller rydding av veggen.

Figure 21 Foto Jacob Roll, justering av bunn.

 

-Tappet meg ned 5-7 mm innenfor stek til ønsket dybde, for så å finskjære meg ut til strek, dette fant jeg spor av både på portalen og på skjæringene inne i kirka fra 1130 på kapitelhodene. Denne måten fungerte veldig fint da jeg kunne renske opp og justere linjen hvis det var behov for det.

-Startet med å bore med navaren 3-5 hull til ønsket dybde, avhengig av formen på hullet som skulle tappes ut. For så å dra dype riss mellom hullene, alt dette forgår 5-10 mm innenfor endelig linje, så tapper jeg ut all masse mellom hullene, for å avslutte med å finskjære meg ut til ønsket linje. Dette var klart den mest effektive måten å fjerne masse på, da jeg kunne skjære hardt uten å skade kantene på den endelige linjen. For å sjekke ønsket dybde så lagde jeg en treflis som jeg markerte dybden på og brukte den som måleverktøy og tappet meg ned til rett dybde.

Figure 22 Verktøyspor som forteller om profil og metode, jeg bruker det i formidling av hvordan lete etter spor for så å lage treskjærerjern modeller.

 

Figure 23 profilkutt i bunn av skjæringen som samsvarer med profil på treskjærnet kuttet i bunnen har samme profil som jernet. En måte å lete etter verktøyprofiler på.

 

Figure 24 her har jeg boret med navaren for å få rett dybde og ha en viss avstand til endelig linje når jeg tapper ut.

 

Figure 25 flis som forteller meg når riktig dybde er oppnådd.

 

Figure 26 uttapping mellom navarhull, nå kan jeg jobbe meg forsiktig ut til ønsket linje.

 

Figure 27 Urnesstil i forskjellige utrykk og en skulptur, Foto Kai Johansen

 

Figure 28  Kilder, litteratur, Foto Kai Johansen

 

Figure 29 Foto Jacob Roll, Det handler om å være stolt av de fotsporene man lager.