Forming og fletting

Ornamentene på Urnesportalen består av sammenvevde dyrekropper med en slags «anatomi», og tynnere ormekropper med en helt jevn bredde. Disse tynne ormene er jevnt over bare ti millimeter tjukke, og er stort sett aldri under ni millimeter eller betydelig over elleve – slående jevnt og lite variasjon. Dette er et vesentlig punkt i lesingen av dem senere. Et annet distinkt trekk ved utformingen av disse ormene er at de har et knivformet tverrsnitt – ryggen på ormen er formet til en skarp knivsegg, og hver side av denne skarpe linjen er avrundet mykt over i de vertikale nedstikka. Det er dermed ikke noen markerte «konturlinjer» eller kanter på disse tynne ormene.

Særlig der de tynne ormene går over de tjukkere dyrekroppene synliggjør dette nevnte fraværet av variasjon noe spennende. I disse flettingene er det nemlig i mange tilfeller en markant reduksjon i bredden på de tynne ormene i det de krysser over – en reduksjon i bredde som blir spesielt påfallende når en tar i betraktning hvor jevne breddene ellers er. Denne bredden later til å være et resultat av det trekanta tverrsnittet «kroppene» til disse tynne ormene har, og at høydeforskjellene i flettingene på portalen er relativt små – rundt fem til syv millimeter. Når denne høydeforskjellen er mindre enn dybden på den trekanta delen av kroppen til ormene, betyr det at disse ormekroppene enten ville måtte skjæres «flat-trykte» i flettingene, eller at de framtrer smalere der de krysser over.

Dette grepet om å la ormene bli naturlig smalere i det de fletter antyder også et begrensa fokus på konturlinjer. De som skar dette har antakelig ikke gått over ornamentet og stukket konturene i kryssingene som et første trinn i forminga. I stedet er de flatene som møtes i hvert kryss forma inn mot hverandre, og møtet stramma inn med et skarpt kontursnitt til slutt.

Det framstår som de, etter å ha hugget bunnene, har forma ryggene på dyra og ormene, og latt denne formingsprosessen drive flettinga. Dette trinnet kommer rett etter bunninga av ornamentene, og som et trinn som leder til selve flettinga – og ikke motsatt, som ville vært den «moderne» tilnærminga.

I denne formingsprosessen virker det også som de har skåret over og renskåret den øverste tredjedelen av de nedstikka som er forma i bunningsprosessen. Om en ser på disse vertikale veggene framstår de for det meste relativt grove i utførelsen, med tydelige fasetter fra hvert enkelt vertikale stikk. Men den øvre delen av disse veggene er betraktelig "renere", og renskjæringa i dette partiet henter også tilsynelatende inn en del avvik i linjeføringa. Dette er kanskje det tydeligste eksempelet på et fenomen som er gjeldende for mye av utskjæringa – en tydelig bevissthet omkring hva som er "viktig" og må skjæres svært stramt og presist, og hvilke deler som er underordnet og kan (og bør?) skjæres betydelig røffere.

At de som skar portalen har valgt å la ormene bli tynnere i flettingene, til tross for at de er så konsekvente i bredden ellers, antyder at de som skar ornamentene i sin tid har vektlagt midtlinja over konturene. Om konturene og den jevne bredden på de tynne ormene var viktige kunne flettingene vært skåret dypere så hele det formede partiet av ormene får utfolde seg over det elementet som ligger under. Alternativt kunne ormene vært forma mer «flattrykte» i det de krysser.

Valget om å ikke gå dypere indikerer at dybden fra «ornamentsjiktet» og til bunnen var viktig. Avstanden mellom ornament og bunn har tilsynelatende vært avgjørende, og det kan virke som et mål har vært at bunnene skal forsvinne i skyggene og ornamentet framstå «fritt». Om de underliggende elementene i flettingene hadde slynget seg inn en betydelig andel av dybden mot bunnene ville ikke ornamentet og bakgrunnen i samme grad vært separert. Det ville også introdusert en sterkere vertikal akse i betraktningen av ornamentet som ville dratt synet inn mot bunnene.

Samtidig ville flyten i kroppene i større grad blitt brutt opp i det de forsvinner i dype(re) skygge der de passerer under andre elementer. Dette er særlig relevant i sammenheng med neste poeng - om viktigheten av vinkelen på de tynne ormenes flanker. Alle disse poengene kan også forstås som et grep for å få ornamentet til å framstå stramt men dynamisk.

En forklaring på at ormekroppene ikke er skåret flattrykte der de krysser kan være at de da ikke ville fange lyset riktig. Vinkelen på fasettene på hver side av ormekroppens midtlinje –på flankene deres – ville blitt ulik den de ellers har, og lyset ville truffet disse flatene ulikt. En konsekvent vinkel fanger lyset på en jevn måte. Sammenlikna med det fokuset vi som treskjærere er vant til å ha på kontinuitet i konturlinjer ville en flatere vinkel på ormeryggene der de fletter blitt et «linjebrudd». Kontrasten mellom lys- og skyggeside ville også blitt mindre. Samtidig innebærer dette et kompromiss med «moderne» øyne – å unngå «linjebrudd» i måten disse fanger lyset innebærer et faktisk brudd med konturlinja!

(en viktig presisering her er at når jeg i denne sammenhengen skriver «konturlinjer» refererer dette til den ytre konturen, gjerne der toppflaten av ornamentet møter nedstikket/de vertikale flatene ned mot bunnen. Ofte brukes «konturlinjer» som begrep for de skårne v-snittene som ofte følger konturen til ornamentet i mange slags treskjæring. Dette v-snittet er dog helt fraværende i Urnes-sammenheng, og konturlinje brukes her til å referere til den ytre konturen som beskrevet over.)                                         

En framgangsmåte som den beskrevet over, hvor en skjærer ut fra en midtlinje og ikke stikker ned harde konturer, vil også holde muligheten til å justere form og linjeføring åpen lengre. En hugget konturlinje blir ofte dyp nok til at en må skjære seg lengre inn i emnet enn ønskelig om en senere skal justere en linje. En mer midtlinje-drevet tilnærming, hvor en former ut fra midtlinja og lar konturene komme naturlig til slutt, er langt mer åpen for kontinuerlige justeringer, og mindre avhengig av en perfekt tegning fra start. Det virker (for ordens skyld) nær utenkelig at de ikke har hatt en relativt god tegning som utgangspunkt for skjæringa  av Urnesportalen. Dette kan begrunnes ut fra kompleksiteten, presisjonen, komposisjonen og den helhetlige kvaliteten, men også fra de sporene en ser etter rissing i overflaten som vitner om en slags oppmerkingsprosess. Det er blant anna rester av dette ved den nest øverste hoftekrøllen, og ved den øverste av de treflika haletippene, disse vil adresseres senere i et anna innlegg. De spora en ser etter oppmerking vitner dog ikke om en perfekt presisjon i merkeprosessen, og det er også en kjennsgjerning at en ser linjeføring på en helt anna måte når formingsprosessen nærmer seg ferdig enn når en kun har en flat tegning på overflaten av emnet. Her er også verdt å nevne at jeg ikke antyder eller forutsetter en (arbeids-)tegning i dagens moderne forstand. Det er kun snakk om (minimum) en veiledende oppmerking på emne – og hvilke medie(r) som har vært brukt for det blir en diskusjon for senere. Men temaet er også tidligere omtalt blant anna av Kai her [link] og Boni her [link]

Så er det verdt å adressere til slutt at det ikke er alle flettingene på venstre portalplanke som følger dette mønsteret. Det er også flettinger hvor denne reduksjonen i bredde ikke framtrer like klart; noen steder er i stedet det ovenforliggende elementet lagt så høyt over at det kan beholde hele sin bredde på den måten, andre steder avviker vinkelen på den tynne ormens rygg for å løse det samme i det den krysser. Det er selvsagt vanskelig å komme med en helt sikker forklaring på disse avvikene  isolert sett. Men sett i sammenheng med at det er flere andre faktorer i skjæringa som også – passende nok – peker i retning av at to ulike treskjærere har forma denne delen av portalen parallellt, er det fristende å foreslå det samme også her. Om en skal legge lit til dette innlegget som en hypotese, og disse grepene i utforming av flettingen er del av en overordnet visjon for portalen, blir bruddene med dette mønsteret et tydelig tegn.   Dette indikerer at det kan ha vært (minst) én annen involvert, som ikke har vært like deltakende i denne visjonen.

• Ormene er midtlinjedrevet, konturene er av underordnet betydning – og kanskje ment å fullstendig løses opp i skygge. Ormene er ikke styrt av, og har ikke i seg selv flateutstrekning, men opptrer i en knivskarp linje mellom lys og skygge.
  
  
• Den utrolige dybden i portalen er formet bevisst i kontrast til formingen av ornamentene, som kun utspiller seg i det aller ytterste sjiktet. Dette støtter oppunder skyggespillet de tynne ormene består av.
  
  
• Denne måten å forme flettingene er uttrykk for en tydelig visjon for portalen, som er såpass tydelig at brudd med denne kan brukes som en indikator på at minst én annen skjærer har vært involvert.
  
  
• Denne tilsynelatende visjonen for portalkunsten på Urnes kan også ha implikasjoner for hvordan en bør tenke om oppmerkings-prosessen på det opprinnelige emnet.

Hvordan ble de delikat avrundede toppene på ornamentet i sin tid forma? Er de skåret med et rett jern eller kniv, i form av mange små fasetter, eller er det brukt reverserte skulper – konkave jern som passer radien på det som skal formes og etterlater en helt glatt flate?

Selv om den er i bemerkelsesverdig god stand er det meste av portalen likevel slitt nok i overflaten til at en ikke helt kan si nøyaktig hvordan toppene har vært formet. Likevel er det akkurat nok spor til å etterlate rom for undring. De store dyrene kan en fortsatt se spor etter at de har hatt en fasettert overflate - i hvert fall har de områdene som er godt bevart hatt det. Særlig i scannet kan en se nokså tydelige spor i det øvre partiet av portalen etter en fasettert overflate, og noen steder ellers på nedre halvdel av kroppene på de store dyrene. Men de tynne ormene bærer i liten grad spor etter det samme. Det kan være tilfeldig, det er tross alt lite av portalen som er så godt bevart at en kan se spor etter bearbeiding. Men de tynne ormene passer også veldig godt til å formes med de krumme jerna vi har fått smidd. Dette er  jern med en kurvatur og bredde som vi har fått rekonstruert flere utgaver av basert på tydelige spor på portalen. Dette kan være et rent sammentreff, eller at de har utnytta så godt de kan de (få?) jerna de hadde da de skar portalen, men det ville også være et spennende virkemiddel om de tynne ormene er skåret helt glatte og dyrene bevisst er formet fasettert, som en slags pels- eller fjær-overflate kanskje?

Alternativt er det også fristende å undres på om overflaten opprinnelig har vært pussa på noe vis, eller påført et lag gesso, krittgrundering eller tilsvarende for å dekke over ujamnhetene fra skjæringa? Begge deler er kjent fra andre sammenhenger, som for eksempel treskulpturene som opprinnelig sto inni kirka. Men det virker ikke veldig sannsynlig at de har pussa skjæringa; hadde de villet pusse det glatt ville de nok også skåret dyrekroppene enda glattere først. Og om gesso hadde vært brukt på portalen opprinnelig ville nok noen spor vært synlige etter det. Men begge deler er muligheter som kan være verdt videre undersøkelse

Det blir også et stadig mer pressende spørsmål om de har reist opp portalen for å kontrollere linjeføring og helheten i skjæringa underveis. Vi finner stadig flere indikatorer på at den har vært skåret liggende, men det å reise den opp gir en oversikt en knapt kan få på anna vis. Kanskje er dette et tema som kan belyses senere.