En kort note om bunnjernproblemet

Et gjentagende tema for diskusjon i prosjektet «Treets mester» har vært hvordan en får skåret de dype åpningene i ornamentet. Særlig den flate bunnen i disse er utfordrende. Det fristende å foreslå, og få laga, spesialverktøy til dette, men lite kildemateriale finnes til å støtte dette på.

I gamle avbildninger av treskjærere i arbeid dukker det fra tid til annen opp noe som ser veldig ut som en moderne bunnjern-type som ofte omtales som «dogleg» eller dragejern. Det finnes også eksemplarer fra arkeologisk materiale - nr C9557 er ett eksempel. [https://www.unimus.no/]

Verdt å merke om både de avbildede og de bevarte er hvor kort avstand det er fra «stammen» på jernet (delen som går inn i skaftet) og til «foten» (delen som ligger an mot flaten en skjærer på, og med skjærende egg). Dette tyder på at de har hatt en svært begrenset «rekkevidde» i dybden, som kan være svært viktig for tolkningen av dem.

Såpass grunne åpninger kan vel så enkelt (og ofte vesentlig mer effektivt) skjæres med et simpelt rett jern med en svakt krummet egg, som på bildet her:

Jernet gir ikke en geometrisk perfekt flat bunn, men for visuelle formål er dette helt adekvat. Den opprinnelige hensikten, intensjonen om en vil, bak disse «drage»-jerna må dermed ha vært en annen enn å skjære flate bunner i ornamenter – presise sammenføyninger som gradspor, eller innfellinger av ett materiale i et anna framstår som mer troverdige forklaringer. «Foten» på jerna er ofte uansett så lang at de ikke passer i trangere åpninger enn en kan forme med alminnelige rette jern.

Om dette stemmer blir det dermed direkte galt å ekstrapolere et «dypt» z-jern til "urnesbruk" fra disse. Det er ikke umulig at de kan ha hatt «dype» dragejern som de vi har fått smidd, de er nyttige til å rydde eller renskjære bunnene på Urnesportalen. Men grunnlaget for å hevde at de hadde noen som disse er svakt.  Når utprøving også har vist at de dype dragejerna har mekaniske utfordringer (de blir lett for fleksible og bøyer seg i bruk, og fungerer ikke med klubbe) svekkes argumentet for disse som del av det rekonstruerte verktøysettet ytterligere. De kunne hatt en plass, til tross for at de er ineffektive, om den originale portalen var skåret «perfekt polert» i bunnen av hver åpning. Men dette er den ikke, som diskutert tidligere [Bunning – en hypotese].

Tvert om er portalen en mesterlig øvelse å kombinere svært presis og ren skjæring der det trengs med langt grovere tilskjæring der det passer. Dette er arbeids-økonomisk gunstig siden det sparer mye tid. Men det kan også styrke den estetiske opplevelsen av portalen – overflatenes ulike karakter leder oppmerksomheten til de viktige elementene. Gjennom dette understøttes de spontane kvalitetene til utskjæringene. Dette inntrykket stemmer dårlig med et ineffektivt verktøy hvis eneste rolle er å polere de dypeste åpningene som presumtivt alltid er ment å ligge i skygge.