Urnesstil

Ikke visste «vikingene» at de levde i vikingtiden, og heller ikke visste kunstnerne på den tiden at de arbeidet i «Urnesstil». Dette er merkelapper og definisjoner vi i vår tid bruker for lettere å forklare og beskrive fortiden.

Utskjæringene som finnes på eksteriøret på Urnes stavkirke, og som er gjenbruk fra en eldre kirke enn den som står der nå, har altså gitt navn til hele denne stilarten. Så enten det er snakk om runesteiner i Sverige eller ornamentikk på våpen og smykker, eller hva nå som finnes i denne stilen, så kalles det «Urnesstil». Det var arkeologen Håkon Schetelig som lagde denne definisjonen tidlig på 1900-tallet.

English: The vikings had no clue they were living in the viking age, and the artisans did not know they were working in the Urnes style. These are modern terms invented to easier explain and describe  history. The carvings on the exterior of Urnes stace church are reused elements from an older church, and has lend its name to the style. Either its Swedish runestones in question, or jewellry and weapons, or whatever objects executed in this style, its all called Urnes style. Named  thus, by the archeologist Håkon Schetelig in the early 20th century. 

Utskjæringen på Urnes stavkirke er datert ved dendrokronologi til rundt år 1070.

En stilart oppstår sjelden eller aldri i et vakuum. Det vil alltid være årsaker og påvirkende grunner til dens tilblivelse. Den klare sammenhengen og tilhørigheten Urnesstilen har med sine forgjengere, er ganske åpenbar. Samtidig ser man karakteristika og særegenheter som er viktige elementer i akkurat denne stilen. De kan kanskje spores til andre påvirkningskilder, eller forklares gjennom teknikker, materialer, kulturell innflytelse el. Stilarter er ikke statiske, og vil alltid utvikle seg etter hvert som de brer seg ut, i tid, og også i anvendelsesområder.

English:

A style never, or at least rarely, spring out from a vacuum. There will always be causes and elements of influence affecting its origin. The connection to the urnes styles predecessors  of viking styles, is obvious, yet one can see clearly characteristics that exclusively are to be found in the Urnes style, and they are important elements defining this particular style. These elements can be traced back to other sources of influence or be explained through the techniques and materials used when creating the objects. Styles are never static, and constantly evolving as the use of the style is  expanding, in time, and into new ares of use. The urnesstyle decorations are dated to 1070.

En stil handler enkelt sett om at en gruppe kunstnere, og eller, håndverkere har en felles oppfatning av at slik skal ting se ut. Det kan lignes med et språk. Et språk har sine tegn, som kan settes sammen til ord, som gir mening, og ordene formes og kontrolleres av en grammatikk. Men det vil finnes variasjoner som dialekter og personlige uttrykksmåter. Mottakerne, betrakterne eller publikum om man vil, er også med i denne konsensus. De som skal se stilen, og bruke den til å pryde seg selv eller sine eiendeler, forstår den. Det er alltid en kommunikasjon mellom utøver og publikum til stede. På den måten eksisterer stilarten både på et ideplan, -denne konsensusen,- og i de materielle utførelsene av den. Stilen er i høy grad en kulturell markør. Men det er viktig å huske på at kulturer alltid er i utvikling, og at enhver «generasjon» gjerne vil sette sitt preg på den, slik at den skiller seg fra sine forgjengere.

English:

What is a «style»?

A simple explanation could be to say that a group og artists and artisans have a common perception og how objects they produce should look. Its almost like a language. A language with its letters, and marks can be put together into comprehendable words and sentences, and are formed and controlled by the grammatics.  There will of course always be variations of dialects and personel ways of expression. The receivers, or the audience, also joins in on this consensus. The «viewers» of the style, or the «users», comprehends the language. Communication between the artist and the audience will always be present.  Therefore the style excists both on a theoretical level, in the concensus, and physically in the objects executed in the particular style. A style is very much a cultural marker. But it is important to remember that cultures are constantly evolving, and every generation always need to make it their own.

Noen må jo ha begynt. Ett eller annet sted gjorde en kunstner et grep som forvandlet ornamentet under dets utforming, fra å være et «ringerikestilsornament» til å bli et «Urnesstilsornament». Var det fordi ornamentikken skulle brukes på et nytt materiale, med en ny teknikk som ikke før var anvendt, og som derved gav de subtile forandringene mer eller mindre av seg selv? Eller var det en ren kunstnerisk beslutning? Kan det ha handlet om politikk og behov for å markere en posisjon eller et skillle? Svarene er kanskje umulige å fastslå, og det er ikke de som er viktigst for oss i arbeidet med å rekonstruere Urnesportalen, men bevisstheten rundt slike problemstillinger, og mange andre,  må være tilstede under arbeidet. Våre tolkninger av utførelse og teknikk må rotfestes i så mange holdepunkter som mulig.

English: 

Somebody must have started. At one point somewhere, an artisan did something that transformed the ornament from being a «ringerike style» ormanent, into a «Urnes style» ornament. Did it happen because the ornament was being executed from a new material, with a new technique that had not been used before, and therefore added subtle change more or less by itself? Was it a purely artistic decision? Could the explanation be a political need to mark a position or a gap? The answers may be impossible to determine, and they are perhaps not important for us in the process of reconstructing the Urnes portal. But we need to be concience about questions like these while working. Our interpretations of execution and techniques must be rooted in as many solid fixed points as possible.  

En forenkelt beskrivelse av Urnesstilen kan høres slik ut: Ornamentikken forestiller hovedsakelig et stort firfotet dyr sett i profil, som interagerer med lange ormer, sett ovenifra. Kroppene filtrer seg over og under hverandre i et flettverk.

Dette sier noe om elementene ornamentikken er bygd opp av, men ingenting om utførelsen av dem, som nettopp er særegenheten som preger stilen. Slike scener finner vi i opp gjennom historien, som i mammenstilen, og ringerikestilen.

English:

Here is a simplified  description of  the essence of the Urnes style: «The ornaments usually contains of a  big four legged beast viewed in profile , interacting with slim serpents viewed from above. The bodies are intelacing in a web, braided together, going over and under each other every second time.»

This description tells about the elements the ornament consists of, but nothing of the execution of them, which is what gives the Urnes style its exclusive characteristics.  Ornamental scenes like these we find throughout history, like in the «mammen»- and the «Ringerike» style.

Videre kan man si at utførelsen av de store dyrene er gjort med stor vekt på elegant linjeføring, i et spill av utstrakte spenstige svakt kurvede linjer, mens ormene «beveger» seg i runde sirkulære former. 8-talls former og S-er, ikke spiraler.

Og dertil kommer de små detaljene og finessene, føtter, hoder, ormehaler, neseslynger, leddmarkeringer osv. Men herfra vil jeg nå gå over til å beskrive dyrene vi ser på portalen, og ikke lenger omtale Urnesstilen generelt.  Variasjoner finnes, og om beskrivelsene er for spesifikke, kan man lett utelukke en del historiske objekter som åpenbart er utført i Urnesstil, men som avviker, og ser annerledes ut i detaljutføringene.

English:

Futher one can say that the big beasts are executed emphazising elegant slightly curving contours, while the serpents move i round sircular motions creating S and 8 shapes, not spirals.

Then add the small details: claws, heads, tails, snout tendrils, defining of joints etc. from here I will continue describing the animals we see at the portal specifically, and not Urnes animals in general.  There are variations within the style, and if the desciptions become too specific, some Urnes style objects that clearly belongs to the style, can fall outside the definition because og variations in minor details.

«Det omvendte øyet».

Urnesdyrene har lange smale øyne, som spisser framover mot snuten, enten det er firfotede store dyr, eller ormer. De følger og beskriver «Kranieformen».  Det mandelformede øyet er ikke særegent for Urnesdyrene men kjennetegner også ornamentikk fra Ringerikestil, mammenstil og Jellingestil. Det er noe «unaturlig» i den måten å tegne et øye sett i profil. Den mest åpenbare måten å beskrive et øye i profil, er snarere å la øyet spisse bakover.

The reversed eye.

The animals in the Urnes style, both the beast end the serpents, have long narrow eyes pointing towards the snout. They follow and decribe the shape of the skull. The almond shaped eye is not characteristic only for the Urnes style, it also defines the animals found in Jellinge,- Mammen,- and Ringerike style.  There is something «unnatural» in that way of designing an eye seen in profile. The more obvious way of designing such an eye is to let the almond shape face backwards.

Urnesdyrene har lange smale øyne, som spisser framover mot snuten, enten det er firfotede store dyr, eller ormer. De følger og beskriver «Kranieformen».  Det mandelformede øyet er ikke særegent for Urnesdyrene men kjennetegner også ornamentikk fra Ringerikestil, mammenstil og Jellingestil. Det er noe «unaturlig» i den måten å tegne et øye sett i profil. Den mest åpenbare måten å beskrive et øye i profil, er snarere å la øyet spisse bakover.

English: The Urnes animal have long narrow eyes pointing the corner of the eye towards the snout. The beasts and the serpents share this feature. The eyes follow the shape og the "Skull". The almond shaped eye pointing forwards is not  exclusive for the Urnes style, the feature is shared by Ringerike., Mammen,- and Jellingestyle, and to some extent the Borre style.

There is something  inobvious about rendering an eye seen from the side in that manner.  An eye seen in profile will have the corner of the eye pointing in the opposite direction. 

Fenomenet kan skyldes at det profilmotivet som vises, mer er tenkt som en trekvart profil, -altså at hodene sees som litt forfra,-fra siden. Det er ikke helt uvanlig når man jobber i relieff. Og mye av denne ornamentikken har nettopp funnet sin form gjennom arbeider som ligger et sted mellom todimensjonale flatedekkende avbildninger, og det nesten tredimensjonale.  Man søker å gjengi romlighet og tredimensjonalitet, som ikke er der, og som bare kan sees fra en side, ettersom motivet sitter fast i en bakgrunn.  Selv de gangene det er snakk om frittstående ornamentikk, som i praksis er tredimensjonal, blir det ofte gjengitt som om det er to flate sider, og ikke rundskulptur. Slike triks og knep er avgjørende for formgjengivelsen i ornamentikk.

English:

The explanation for the phenomena might be that it is not a rendering of a full profile view, but more of a three quarter profile, the head is seen from a place between up front and the side, giving an illusion of dept to a flat rendering. Tricks like that are not uncommon when working with reliefs, creating a three dimentional illusion in two dimentions.  The aim is to create a space that is actually not there since the motif is fixed to a background.  Even in freestanding ornaments, which practically are three dimentional in themselves, we often see them rendered as if they where two flat sides stuck together with two intentioned viewpoints, one on each side, rather than scultpures in the round. Subtle finesses like that are essential when designing ornaments.

Små grep har mye å si for uttrykket. Ormene på Urnesportalen, som altså sees ovenifra, har de samme øyne, og følger naturlig hodeformen på disse.

I tidlig vikingtid kan vi se at gjengivelsen av øyne i profil enten er trillandes runde, symmetrisk mandelformede, eller har spissingen bakover. Når øyne gjengis tredimensjonalt er de mer «naturalistisk» naturtro enn i de senere stilartene som Jellinge/mammen og Ringerike/Urnes.

English:Small details has impact on the expression. The serpents on the portal are seen from above and have the same shape on the eyes, following the shape og the skull naturally. In erarly viking age the rendering of eyes in profile are either round, symmetrically almons shaped, or pointing the corner of the eye backwards.

Neseslyngen er en elegant tentakkelaktig fold som slynger seg over neseborene og bakover over snuten på dyrene. Akkurat når den oppstår i ornamentikkhistorien tør jeg ikke si, men den dukker stadig opp allerede på 800-tallet.  

English:

The snout tendril.

The snout tendril elegantly throws itself backwards over the nostrils. Excactly when this feature shows up for the first time in the history of ornaments, I dare not say, but it is frequently seen already in the 9 th century.

Den kan være vrien å forklare biologisk, for det er jo ikke en kroppsdel vi finner igjen i naturen, men fugler, reptiler, så vel som pattedyr, blir utstyrt med slike, nokså konsekvent fra 900-tallet og ut på 1000-tallet.  Ofte i kombinasjon med lignende slynger over øynene.

English:

It is not easy to explain this body part biologically, but birds, reptiles as well as mammals, are shown with these tendrils fairly consequently from the 10th century and throughout the 11th century. Often in combination with a similar tendrils over the animals` eyes.

Urnesstilens føtter, poter, klør, eller hva det nå enn er, er spesielt elegante og slående vakre. De slanke lemmene ender spenstig ut i en helflik, en tredepute og en lang utstrakt tå.

English:

Feet?

The feet, paws, claws whaterver they may be, are especially stiking and beautiful. The elongated limbs stretch out into a little tendril accentuating the heel, a foot, and a slim outstrstretching toe.

Halene eller ormekroppene beveger seg slyngeaktig i det som kan se ut som det uendelige, før de ender ut i en liljeformet trefliket avslutning.

English: The tails and the serpents bodies move  seemingly endless before they  finally end as a threefoil lilly shape.

Gjennom store deler av ornamentikkhistorien ser vi at behovet for å markere ledd har vært viktig. Hofte-og skulderledd har i mange sammenhenger blitt formet som en spiralform, slik vi ser i Urnesstilen.

English: Throughout the history of ornaments we can follw the need  for accentuation of joints. Hips and shoulders have often been rendered as spirals, like in the Urnes style.

Vi må aldri glemme at det vi vet om Urnesstilen kun er det de gjenstandene som har blitt bevart fram til vår tid, kan fortelle oss om. Det er for det meste minnesmerker hogd i stein, og smykker støpt i metall, men også ett og annet fragment i skåret i tre. Det er nok bare en brøkdel av alt som fantes på 1000-tallet. Stein og metall er holdbare materialer, de tåler tidens tann. Tre og andre organiske materialer som tekstil, skinn osv brytes som regel ned, og det er så og si bare slumpetreff de gangene vi har noe av dette bevart. Stilens opphav, og kanskje de aller største kunstverkene utført i denne, kan være borte for alltid. Var skipene prydet med Urnesdyr i stevnene den gang? Broderte og vevde man i denne stilen? Malte man Urnesstil på overflater? Hva med bakverk?

English: Lets never forget that what we know about the Urne style is merely through what the artifacts that has survived can tell us. Mostly memorial monuments carved in stone, jewellry cast in metall, but also a wooden fragment here and there. Probably just a fraction of what excisted in the 11th century.  Stone and metal are durable. Wood and other organic materials like textile, leather etc. deteriorate, and it is only a strike of luck when those materials have been preserved. The origin of the style, and maybe the greatst artpieces  from the style, may be gone forever. Were the ships adorned with Urnes beasts in sterns? Did thay use the style in tapestries and embroideries? Were the utnes animals painted on surfaces? What about pastries?

Hva er det som er enestående for Urnesportalen, og som gjør at den skiller seg fra de andre Urnesstilgjenstandene vi kjenner?

Formatet er kanskje det mest slående. Portalen er diger sammenlignet med smykker og bokillustrasjoner. Den er stor selv sammenlignet med steinstøtter og andre portalfragmenter og bygningsdeler. Venstre portalplanke er den bredeste planken av alle som er bevart i Urnes stavkirke. Kanskje den bredeste i hele den norske arkitekturhistorie? Det har vært en bevisst tanke at dette skulle være stort. Man regner med at mange av delene på den vestfronten som portalen en gang sto på, var utsmykket. De andre skårede tilene, og hjørnestolpen som er bevart, vitner om det. Og ikke minst gavlfeltene som også fortsatt finnes.

English: What is most striking about the Urnes portal, and what makes it stand out from the other artifacts done in the same style?

The scale first and foremost. The portal is huge compared to jewellry and illuminated manuscripts. It is gigantic even seen with other portals or stone monuments. The left plank of the portal is the widest plank found in the whole church, and possibly the widest plank in the Norwegian history of architecture. There was a very conciencous idea behind the format. One can clearly see that that big parts of the west front of the church, and maybe the other walls too have been decorated. The other wall planks with decorations, the still standing carved corner column, and of course the preserved tympanons give us an idea.

Det store formatet muliggjør endel kvaliteter som derfor er enestående nettopp på Urnesportalen. Kvaliteter som i høy grad er til det gode for stilens karakter.

Den dybde som portalen er utført med, mellom overflate og bakgrunn/bunn er så stor at det gir inntrykk av at ornamentikken er løsrevet fra planken den er skåret i, og nærmest er frittstående. I tillegg er avstanden mellom overflate og bunn benyttet til å legge inn detaljer som ormenes gapende kjefter, som en tredimensjonal effekt i den todimensjonale framstillingen.

Den buede overflaten som portalplankene har, forsterker inntrykket av fysiske kropper i bevegelse. Les mer om dette her: Readymades. Emnet som utgangspunkt · Treskjærerens blogg (handverksinstituttet.no) her blir betydningen av buede overflater kontra slette flater, drøftet.

Dimensjonene muliggjør også en av grunnideene bak Urnesstilen, til de grader. Nemlig spillet mellom kraftige kropper/linjer, og de helt tynne linjene og formene.

The large scale facillitates some qualities that are exceptional for the Urnes portal. Qualities which to a high degree highligths the characters of the style. The distance between the surface and the background, gives the impression that the animals are detatched and almost sculpted in the round. And in addition the same dept is filled with details, like the gaping jaws of the serpents, to furthermore underline the three dimentional apperence in what actually only is two dimentions.

The curved surface of the portal planks, enhances the feeling of physical bodies in motion.  And at last, the dimentions make possible the contrast between the thick powerful bodies and the slim whirling lines to a full extend.

I utførelses av treskjæringen er også de tynne linjene formet som en knivsegg mer enn en «pølse», slik man for eksempel ser dem på «Brågarpplanken», eller som «bånd» slik de er på fragmentet fra stavkirken i Hørning.

English. The excecution of the thin lines on the portal is more like a «knife`s egde», than a «sausage», as seen on the Brågarp plank, or a ribbon on the «Hørning» fragment.

Knivseggsutformingen gjør at linjene oppfattes som om de nærmest ikke har utstrekning i det hele tatt, og kun dirigerer spillet mellom lys og skygge.

Og dette lysspillet må ha vært formidabelt den gang portalen stod vestvendt. Nå er den plassert på kirkens nordvegg. Men i sene sommerkveldsøyeblikk kan dette oppleves.

Så det store formatet og materialet furu, gir muligheter for Urnesstilen til å briljere med sine karakteristika, på måter vi ikke finner andre steder.

English: The knife egde shaping of the lines make them appear as without spatiallity, and only there to direct the play between light and shadows. This play of illumination must have been formidable when the portal was facing west. Now it is situated on the north wall, but in late summer evenings the spectacle  is still to be seen. So the large scale and the properties og the pinewood lays the ground for the Urnes style shine here more than any other place.

Hvor planmessig er ornamentikken komponert?

Med tanke på at hele vestfronten mer eller mindre har vært dekket med ornamentikk, kanskje også de andre ytterveggene på kirken, så er det klart at utsmykkingene er styrt av en overordnet helthetstanke.

Som vi har sett på her så er urnesstilen en forholdsvis ukomplisert ornamentikk, med ganske få stilelementer i bruk. Hovedsakelig to typer dyr med hvert sitt bevegelsesmønster, og med ikke mer enn en håndfull ulike detaljer til å krydre med. Linjeføringen, som er selve styrken i stilen, fører tankene mot kalligrafi og penselstrøk. De vakre linjene forholder seg temmelig ubesværet til tomrommene, og beveger seg fritt i dem, etter sin egne estetiske logikk.

De store dyrene bukter seg også, og krysser sine nabodyr et par ganger eller så, før de beveger seg videre for å krysse det neste, slik at det blir en overlapp, og de alle fyller ut den plassen de er tildelt i emnet, og i komposisjonen.

Det finnes ingen konkave områder på Urnesportalen, bare konvekse kroppsdeler som buler utover, og tomrom imellom. og flettingene er konsekvente. Under over under over hele tiden, men noen skarve unntak der for eksempel to tær går hver sin vei.

En grunntese i relieffskjæring er at konturene på ornamentikken stikkes 90 grader rett ned mot bunnen bak. Det gir den beste effekten. Det er vel og bra, så lenge overflaten der ornamentet befinner seg, er nogenlunde flat. Men hva er 90 grader rett ned, når ornamentikken ligger på en sylinder, som på en rund søyle? Eller hva når det skjæres på en kuleform? Ornamentikk med dybder slik vi finner dem på Urneskirka, ville jo da ha løsnet fra underlaget om man gjorde det på den måten. Utfordringen for kunstneren er da å gjøre disse grepene tilsynelatende, på en overbevisende måte.

Vanligvis vil man i treskjæring ikke fjerne mer masse enn nødvendig når man komponerer ornamentikk, spesielt ikke på en bygningsdel. Det meste som er å se av historisk treskjæring lar betrakteren forstå emnet utskjæringen er laget av. Man fornemmer materien det er gravd ut av. Det er ganske naturlig, bevisst eller ubevisst, fra kunstnerens side. Det mesteren bak Urnesportalen har gjort, er å krysse en grense der minst halvparten av massen er fjernet, kanskje mer. Det er ikke ofte å se, allikevel er effekten av det at det oppleves som om det virkelig har blitt skapt materie, mye materie., ny materie.

English: Given the thought that more or less the whole west facade was covered with ornaments, maybe even the other walls too, it is obvious that the carvings have been subjected to a strict decorational plan. As we have seen, the Urnes style is a fairly uncomplicated ornament, with few stylistic elements. Mainly to types of animals with their own system of movements and postures, and no more than a handful of details to spice it up. The movement of the lines, which are the core essence of the style, leads the mind to calligraphy and brush strokes. 

The beautiful lines move freely without much attention to the empty spaces they inhabit, and follow their own esthetical logic.

The big beasts swirl too, criss crossing their neighbours a couple of times or so before they move over to the next, making an overlap. They all fill out the space they have been given in the piece of wood, and in the composition.

There are no concave areas on the Urnes portal, only convex bodyparts bulging, and empty space between them. And the braiding is consistent. Over under over under… With only a few exceptions, for example when two toes og in different directions.

It is a basic thesis in relief carving, that  the contours of the ornament should be cut towards the background in a 90 degree angle from the surface. That will give the best effect. Thats all good and well as long as the surface is more or less flat. But what is a 90 degree angle when the surface is a syllinder like on a round column, or even a sphere? Ornaments with  depths like we find on the Urnes portal, would be cut loose and come off in pieces. The artisan therefore has to do this seemingly in a convincing way.

Usually when carving ornaments, one will not remove more mass than strictly necesarry, especially not on a construction element in a building. Most historical carvings give the spectators the chance to sense the piece of material the carving are made from. Its natural, the artisans do this conscious or unconscious.The master of the Urnes portal has crossed an invisible border and removed at least half of the material, probably more. That is rare to see. The effect from this is that instead of experiencing  this as a material transformed into another, it seems like new matter has been created.

Her skulle det handle om selve stilen generelt, og om Urnesportalen spesielt. Videre skal vi se nærmere på teknikkene for å framstille et slik verk. Det blir neste gang. Følg med…….

English: This was about the style in general, and the portal particularly. Later we will look into the techniques applied to carve such a piece.  Stay tuned....