Surface treatment of the Portal.

The surface treatment of the Portal

Before diving into discussions about how the Urnes portal`s surface might have been treated, one need to take in to account the whole facade decoration of the earlier Urnes church, from the 11th century. Further, a glimpse on other urnes style decorations still preserved, can be useful, together with a wider look towards other historical architectual decorations, wich might tell us something about the artstic intentions, that were in play.

1.The urnes church first.

We can be pretty sure that the portal was situated central on the west facade of the church, flanked by a number of carved wall planks, and that the deep relief carvings crawled along the gable beam connecting the different pieces together, before ending in roundly carved corner posts. The door itself was was of course carved, as well as the tympanon, with the same designs, but carved in quite a different manner. Two carved tympanons are preserved, and the church might have had a lot more carvings that unfortunately are more difficult to get a clear picture of.

The door and the gabels.

Although the designs are much alike, the door and the gabels are carved in a very shallow relief, and are technically more related to the decorations to be found on the Swedish memorial monuments in stone and other two dimentional surface decorations.  One can easily think they are closer to the origin of the style, as two dimentional surface decorations.

(Even though the use of heads seen in profile, rather than from above, occur on the portal, the use of these elements seem to be more frequent on the shallow carvings of the door and the gabels, since such an artistic feature works better on two dimentional surfaces.)

The Urnes style is designed for the flat surface, yet they have undertaken the hazzle of actually carving it, in a very slight and low relief. A relief so shallow that if the surroundings, and the open spaces between the bodies are not treated in a different way than the beasts and serpents, the effect of the relief will be practically invisible, if not lit from a sharp angle. Therefore its easy to imagine the ornaments being painted, and the spaces between cut away with sharp contours. On the door and the gabel panels there are no moulding or shaping of the surfaces. All of the ornaments are leveled with the top surface, and the open spaces are placed just a few millimeters lower. When the bodyparts are interlacing, this is only marked with contour lines of the upper body cutting through the one underneath. In other words, this ornaments could just as well have been painted on only, but yet they bothered to carve it.If this was the method of execution, the contrast needed to highligt the ornament would be there the moment the open spaces were carved. The painted animals would stand out against the fresh wood surface inbetween, and around. A lot simpler than if the ornaments would be scetched on, then removing the mass of the empty spaces, and then paint the bodies og the beasts and serpents. A kind of scrafitto technique simply.

But there are lots of signs on the decorations of the Urnes church, that they not always went for the simplest solutions, to the technical challenges.

The Portal and the other three-dimentionally carved elements.

An artistic intention, or even method, for giving color to these elements does not appear as obvious as on the above mentioned. Much due to the fact that we see that the artists have put effort into achieving artistic effects that works a lot better with a monochrome surface, rather than a polychrome. The painting of the design, wich very well might have taken place, would have been removed in the carving process entirely.

The artistic effects.

Here will be highlighted the one effect that hopefully will work as an example goog enough: the treatment of the slim serpents.  Every other place we see the slim serpents in Urnes style, their bodies  are treated differently than in the tree-dimentional carvings at Urnes stave church. We see them as ribbons, carved and painted on the memorial stones, as flat, yet carved in relief, ribbons on arcjhtectual elements from Hørning, Bjølstad and Torpo. On the Brågarp Lintel, they appear more like sausages, even though this might be due to heavy weathering. On the brooches they again have the sausage-look, wich of course might have been caused more by technical limitations than by an artistc idea. On the three-dimentional carvings of the Urnes church, these bodies are shaped like razor sharp egdes without mass, merely as imagined lines, nothing more. They catch the light in a way where shadow meets light in an absolute point of zero. If this is a result of the techniques used when carving, -a coincidental strike of genious-, or  an intentional artistic idea, is of course hard to say. However, it is a challenging and complex tretment of ornaments, and the effect is striking.

A coloration of these elements had to be done very cautiously not to disturb this effect.

A plausible scenario is a  treatment of only the surfaces of the bodies, that face the spectator.  All of these surfaces, beasts and serpents, are more or less set in the same level, even though the interlacing seem brutal. Further, the contours, which actually form deep walls, might have been treated with a contrasting effect, maybe the same as the background.

Or, all the surfaces of the animals, both contours and the top surfaces, can have been set in colors contrasting the background.

But much of the efforts put into this carving, both technically and artistically, will possibly be counteracted by a polychromy.

Why decorations?

In Art and architecture throuhout history, and in all cultures, we see the efforts put into creating effects with polychrmy and surface imitations. Mimicking fabricks, metals, precious stones, feathers and furs, as good as possible. In woodworks a feeling of inferiority can be detected, imitating stone or metals, to conseal the fact that the buliding or object merely is made from wood. So when a dragon is carved from wood with feathers and scales, its often supposed to look like a dragon made of metal or stone, rather than a real dragon.  On the Urnes church the decorations show no interest in minute details and intricate surfaces treaments in the carving. Their only focus were the big smooth surfaces and the soft moulding.  Both technically and physically there would certainly be room for it at the Urnes decorations, but artistically it was out of the question there. A few generations earlier, a decoration like this one would have been bombarded with intricate surface decorations, and probably also if such a piece was executed some time later in history.  It can lead ut to think of the awareness of the urnes style as something monochrome, like calligrapy, something out of a brush.

Painting entire outdoor wooden walls, like we do today, was probably never a thought in those times. But they did not either have a romantic view on utreated good smelling pine walls, full of knots, like us. But I guess pine logs and planks were just as acceptable materials for contructional parts, as stone were. But just the more reason to accentuate the elements that which represented something other than construction. 

The color palette which was in use is of course also interesting, but subordinate in this context, but hopefully will be discussed later.

Portalens overflater

Når man skal diskutere de ulike mulighetene for en overflatebehandling på urnesportalen, så må man se fasadeutsmykkkingene på Urneskirka som helhet. Videre må man kaste skråblikk til det andre materiale av urnesstilsutsmykkinger som finnes bevart, og kanskje også se videre utover på annet historisk materiale som kan fortelle noe om hva de kunstneriske intensjonene var med arkitekturutsmykkinger.

1.Urneskirka først.

Vi vet med ganske stor sikkerhet at portalen var midtstilt på vestfasaden, flankert av et antall utskårne veggtiler, og at den dypt skårede ornamentikken snodde seg langs gavlbandet, og bandt det hele sammen før den endte opp i utskårne runde hjørnestolper. Videre var dørbladet og tympanonfeltet/gavlen utskåret, dog på en helt annen måte. Det finnes to bevarte gavlfelt med utskjæringer, og det kan ha vært mye mer utskjæringer på kirkebygget, som det er vanskeligere å få oversikt over.

Døra og gavlene.

Disse er skåret i veldig lavt relieff, og ligner stilmessig og i utførelse, mer på slike urnesutsmykkinger vi finner på minnesteiner og andre todimensjonale flater.  Det er lett å tenke at de ligger nærmere opp til urnesstilens opprinnelse, nettopp som todimensjonale flatedekorasjoner.

(Selv om bruken av ormehoder sett i profil, og ikke ovenifra også forekommer på portalen, er det mer gjennomført på de flate feltene, da et slik grep fungerer bedre todimensjonalt enn tredimensjonalt.)

Urnesstilen er tilpasset dette mediet, den glatte flate.  Allikevel har de tatt seg bryet med å skjære konturene ut, dog i veldig lavt relieff. Et relieff så lavt at om ikke bakgrunnen «luften» mellom kroppene er behandlet på en annen måte enn kroppene, vil denne relieffvirkningen bare være synlig, eller i hvert fall effektfull, i sterkt sidelys.  Dermed er det lett å se for seg at da ornamentikken skulle påføres, ble den malt med ett eller annet, og deretter skar man bunnene rundt med skarpe kanter. På døra og gavlfeltene er det ingen forming av overflaten plastisk. All ornamentikken ligger i det samme overflateplan og bunnene ligger flatt bak noen millimeter dypere. Når kroppene fletter seg over og under hverandre, er dette bare markert ved at konturlinjene på den overliggende kroppen, skjærer tvers gjennom den underliggende. Med andre ord kunne på mange måter denne ornamentikken bare vært malt og ferdig med det, allikevel har de tatt seg bryet med å skjære mellomrommene. Om dette var framgangsmåten, ville man enkelt og greit hatt en effektfull kontrast ferdig i det bunnene var flatet ut. De malte dyrene ville stå ut mot en lys treflate bak. Veldig mye enklere enn om man skulle tegne opp ornamentikken, skjære bunnene og deretter male dyrekroppene etterpå.  En form for scrafittoteknikk på en måte. Om noe annet enn en «trehvit» bunn var ønsket kunne man også fargesette bunnene.

Men det er mye ved utskjæringene på urneskirka som vitner om at de ikke bare ønsket å gjøre ting enkelt og greit.

Portalen og de andre plastisk utskårede elementene.

På disse bygningsdelene synes ikke en metode eller kunstnerisk intensjon for fargesetting, like opplagt. Dette fordi vi ser hvordan treskjærerne har strukket seg langt for å oppnå kunstneriske virkninger som fungerer adskillig bedre om overflatene er monokrome framfor polykrome.

Den oppmalingen som eventuelt ble gjort ved designen av ornamentet, ble skåret bort i sin helhet da formingen av dyrekroppene tok til. All overflate på portalen har blitt formet og skåret om, etter at designen var på plass. Dermed sto man etter ferdig skjæring med en helt treren overflate.

De kunstneriske virkninger.

Her skal trekkes fram den ene kunstneriske virkning som forhåpentligvis kan stå som eksempel godt nok. Det er behandlingen av de tynne ormekroppene. Alle andre steder vi møter de slanke dyrekroppene i urnesstilssammenheng er de behandlet annerledes enn her i den plastiske skjæringa på Urnes. Man ser dem som bånd, hugget og malt på minnesteiner, som flate bånd på for eksempel bygningsdelene fra Hørning og Torpo, eller Bjølstadportalen. På Brågarpplanken er de litt mer pølseaktige, selv om det er vanskelig å fastlå på grunn av slitasjen. På fibulaene er de pølser, men om det skyldes teknikkens begrensninger mer enn kunstnerisk intensjon er ikke godt å vite. På den plastiske ornamentikken fra Urnes kirke derimot er disse formet som skarpe knivsegger, uten flateinnhold eller masse, de er rene linjer, ingenting mer. Disse fanger lyset på en helt spesiell måte ved at lys og skygge møtes i et nullpunkt. Om dette kun er tilfeldigheter styrt av framstillingsteknikken, eller et genialt kunstnerisk grep, kan selvsagt diskuteres, men de er uansett en nokså komplisert behandligsmåte av ornamentikk, og effekten er slående.

En eventuell fargesetting av disse linjene måtte gjøres varsomt for ikke å ødelegge denne effekten.

Man kan tenke seg en behandling av bare overflatene på ornamentikken, altså en fargesetting som kun ligger på den kuvede flaten av dyrekroppene, og ikke går ned langs konturene ned mot bunnene. Alle disse flatene, enten det gjelder muskuløse kropper eller tynne ormer, foregår sånn nogenlunde i samme plan, til tross for den voldsomme flettingen. Dernest kan konturflatene ha hatt en annen overflatebehandling, kanskje den samme som bunnene/bakgrunnen. Eller så kan dyrekroppene i sin helhet ha blitt fargesatt, med kontrasterende farge på bakgrunnen. Veldig mye av innsatsen som har blitt gjort teknisk, og kanskje kunstnerisk, vil muligens motvirkes ved en polykromering,

2. Hva vil man med å dekorere?

I Arkitektur, men også innen løsreven kunst generelt, ser man at, opp gjennom historien, og i de fleste kulturer, har man satt mye inn på å skape effekter, med polykromering, overflateimitasjoner og alle tenkelig effekter. Man har imitert stoffer, metaller, edle stener, fjærdrakter og pels, så godt det har latt seg gjøre. Innenfor trearbeid kan en ane et mindreverdighetskompleks, der de ofte har imitert stein- og metallarbeider, for å skjule at bygningen eller gjenstanden «Bare» er lagd av treverk. Så når en drage skjæres i tre, og forsynes med vinger og skjellete hud, så skal den ligne dragehud av metall eller stein. På Urneskirkas utsmykkinger har de lagt svært liten vekt på detaljer og overflateskjæringer. De har fremelsket de store glatte flatene og de myke formene. Det var mildt sagt rom for det fysisk og teknisk, i høyeste grad, men det har vært helt utelukket rent kunstnerisk. Noen generasjoner tidligere, ville en slik utsmykking antakelig vært pepret med forskjellige overflateeffekter, og sikkert om den var gjort litt senere også. Det vitner om en bevissthet rundt urnesstilen, som noe monokromt, som kalligrafi, skapt av penselstrøk.

 Å male trevegger utendørs i sin helhet, slik vi gjør med hus i dag, må nok regnes som helt utelukket den gang. De hadde nok ikke et romantisk forhold til velduftende furuvegger med masse kvist i, sånn som vi har nå, allikevel var nok furustokker og tiler i vegg, helt realt på linje med stein, som konstruksjonsdeler. Men desto større grunn til å aksentuere de delene som var utsmykket og skulle representere noe annet enn konstruksjon.

Paletten som kan ha vært brukt, er selvsagt ikke uinteressant, men allikevel litt underordnet i denne sammenheng, men jeg håper noen tar tak i den problematikken også.