Aldri har vel noe blitt gjennomført så baklengs, så tungvint og så etterprøvbart feil i jakten på sannhetene om hvordan noe historisk har blitt til, og faktisk foregått. Men det er bra det, en og samme jakt vil alltid fortone seg forskjellig for byttet og jegeren, selv om utfallet er det samme. Forrige uke var alle deltakerne samlet på Ornes båtbyggeri for å få i hop portalens deler og sluttføre den fysiske delen av prosjektet. De svære konstruksjonsdelene kom kjørende fra Trøndelag, Dovre og Oslo, for å bli gjenforent, alle kommer de fra stammen på den digre furua som sto på Fresvikåsen i Sogn for 4 år siden. Hensikten med det hele var ikke i hovedsak å få laget en kopi av Urnesportalen, men heller gjennom et slikt arbeide å bringe fram kunnskap om hvordan slik arbeid forgikk den gang, på slutten av 1000-tallet. Den ferdige rekonstruksjonen av portalen, er nærmest for en bonus å regne. Prosjektet har gitt håndverkerne en mulighet til å bidra fra sin synsvinkel, med kunnskap i «forskningssfeltet Urnes stavkirke», som kan synes endeløst og uuttømmelig, i kunst- og arkitekturhistoriefagene. Håndverkerne har denne gangen fått lov å vise og forklare hvordan materialer og emner, verktøy og teknikker, har spilt inn og vært med på å legge grunnlaget for både utviklingen og formingen, av kunstuttrykk opp gjennom historien. Og det er vi svært takknemlige for.
Skrevet av: Boni Wiik.
Publisert: 24. september 2024
Deler lagd av ulike håndverkere, milevis fra hverandre skulle føyes sammen.
Ofte i litteraturen som omhandler kunst og håndverk, kan man ane at når forfatteren har stoppet opp og fundert litt på noe håndverksmessig teknisk, har hun eller han kontaktet en håndverker, for å finne svar og forklaringer, og håndverkeren har kanskje blitt tatt litt på senga, men svart etter beste evne hvordan slikt pleier å foregå, i hvert fall i dennes verksted. Og slike svar kan bære galt av sted. Kanskje ikke med katastrofale følger, men nok til at det etableres «sannheter» i litteraturen, som lever videre og blir grunnlag for nye «sannheter», som til slutt ikke henger på greip.
Til tross for at treskjæring synes som et temmelig tradisjonsbundet og uforanderlig fagfelt fra historiens begynnelse og framover, er variasjonen i metoder og prosesser temmelig variert, alt etter de gitte forutsetningene. Og den menneskelige faktor, personligheter og talent må heller ikke glemmes.
Dette er en av grunnene til at «Treets meister»-prosjektet oppleves som veldig fruktbart. De mulige svarene som kommer ut av det, har sitt opphav i nøye undersøkelser og utprøvinger, der forutsetningene og premissene har blitt lagt til rette så langt det har latt seg gjøre, for å komme fram til svar, spesifikt for denne type skjæring og kunst.
En av de mange positive konsekvensene av at «Treets meister» involverte flere håndverkere med ulike bakgrunner, er at svarene og hypotesene blir tvetydige og til dels sprikende, og at debattene raser videre, men så lenge teoriene understøttes godt, og argumentasjonen er velfundert, skulle jo det bare være berikende.
Se der var den ferdig, og publikum var elleville...
Å etablere forståelse rundt betydningen, -og de ulike konsekvensene av-, arbeid i rått eller tørt virke, og at «tørt virke» i vår moderne forståelse av begrepet, kanskje ikke overhodet er relevant, når man studerer historiske arbeider, er svært nyttig.«Inneklima» som vi ofte må forholde oss til i vårt arbeide, var noe tidligere tiders gjenstander aldri var ment å utsettes for.
Arbeid i rått virke, mens materialene er myke og føyelige, muliggjør forming og dristig verktøybruk, som kan være umulig i tørt treverk, mens skarphet og detaljering best gjøres nettopp når treverket har tørket. Studier av prosessen, som kan leses av den originale portalen, gir indikasjoner på hvordan arbeidet har vært lagt opp og gjennomført.
(Når det her nevnes «umulig» så menes det ikke at det er helt håpløst å få til, men at det ville være lite hensiktsmessig, og unødvendig komplisert, tatt i betraktning den framdrift og effektivitet som nok har vært etterstrebet. Og også at resultatet vil bli bedre, dog med nesten ikke målbare variasjoner, bare synlig for trente øyne.
Lyssatt undenfra. En vinklig originalen nok aldri har vært utsatt for...
Materialet vi har undersøkt er gjenbruk fra en tidligere kirke, bygd en god generasjon før den kirka de nå er en del av, er det da hensiktsmessig å lete etter svar på krymp og formforandring, og tørrhetsgehalt i materialer andre steder i konstruksjonen, når materialene hadde stått og tørket så lenge? Var gjenbruket nettopp av slike grunner veldig verdifullt når ett nytt bygg skulle reises? Kan de visuelle formforandringer som krymping vil gi, leses ut av ornamentikken? I hvilken grad var formendring av materialer noe de tok med i betraktningen overhode da den første kirka ble bygget?
Planleggingen og gjennomføringen i komponeringen av hele det store utsmykkingsprogrammet på kirkefasaden, som portalen opprinnelig var en del av, er også et spennende tema som skal debatteres. En dekorasjon som omfattet så å si alle de synlige bygningsdelene på hele vestfasaden. Ble det hele malt på med store feiende penselstrøk, der og da, tilpasset de ulike delene, eller var delene gjort for å matche en allerede utarbeidet design?
Relativt tidlig i prosjektet satset vi på å utvikle et utvalg verktøy som alle var enige i at virket hensiktsmessig å bruke, basert på verktøyspor, sammenlignbar redskap fra avbildninger og det arkeologiske materialet, og fundert i de utfordringer vi kunne anta møtte oss i akkurat dette arbeidet. Urnesportalens voldsomme utskjæringer skiller seg veldig ut fra treskjæring både innenfor urnesstilens andre historiske verk vi kjenner, og fra stort sett all annen treskjæring generelt. En evaluering fra 7 forskjellige håndverkere som har brukt disse spesielle verktøyene dag ut og dag inn over flere år, vil være veldig verdifullt.
Dette er noen få av de spørsmål som kanskje kan belyses når håndverkerne nå skal sette seg ned og sammenfatte sine erfaringer.