Noenogtjue centimeters rekonstruksjon?

Nåværende kirke på Urnes antas å ha vært reist i 1130-årene (Christie 2009, s 18), sannsynligvis påbegynt ganske nær år 1130, og fullført fram mot 1140 (Krogh 2011 s. 214).*

Basert på dendrokronologiske undersøkelser dateres portalen vi nå skjærer kopi av, og Urnesstilens kirke som den opprinnelig var del av, til 1069-1070, eller ganske kort etter.

Da portalen og andre materialer fra Urnesstilens kirke på 1130-tallet ble gjenbrukt, ble de alle betydelig korta ned i lengde uten særlig hensyn til ornamentikk og utsmykking. Den fantastiske bevaringsgraden på de gjenværende ornament, og sporene vi kan se av en del av det som er borte, har vært opphav til over hundre og femti års spekulasjon omkring hvordan de tapte felt kan ha sett ut opprinnelig (Hauglid 1976 s. 226)(Krogh 2011 s. 218).

Dette har nok vært drivende for at det fra start har vært en diskusjon om hvilken tilstand en skal rekonstruere portalen til i prosjektet «Treets mester». Som en måte å betegne de ulike «tilstandene» vi jobber mot har årstall vært brukt - således betegner 1070 slik portalen opprinnelig ble skåret, 1130 slik den framsto etter ombygging til dagens kirke, 2020 om en skulle kopiert med all den slitasje og skader den er blitt utsatt for opp gjennom tidens løp, etc..

Å rekonstruere til 1069-70 kan nok vanskelig forsvares om resultatet skal være etterprøvbart, da (minst) omlag 84 centimeter (etter Krogh 2011 s. 25) av de opprinnelige portalvangene er hugget fullstendig bort ved ombyggingen av kirka på 1130-tallet. Én del av tverrstykket over døra mangler også fullstendig (Krogh 2011 s. 18). Det ville vært et usedvanlig spennende prosjekt å forsøke seg på å skjære hele vestfasaden fra Urnesstilens kirke, som portalen en gang var del av, men for dette prosjektet ble det tidlig avklart som for ambisiøst og for langt unna det dokumenterbare.

1130 er årstallet som derfor ble besluttet som mål i oppstart av dette prosjektet august 2020. Dette representerer tidspunktet portalen var innpasset i nordveggen på den nåværende kirke, og de forgjettede 84 centimeter var hugget bort.  Denne beslutningen innebærer like fullt noen nye spørsmål som foreløpig ikke er fullt ut besvart.

Ser en nøyere på portalen framstår det som avhuggingen av toppen på denne kan ha foregått i to omganger og med to ulike hensikter. Som Christie (2009, s. 107) beskriver er portalvangene og de bevarte veggtilene tilhugget i begge ender for å forme en konisk tapp som passer i nota på stavlegjen og svillen i topp og bunn av veggen. Det er deretter hugget vekk et noenogtjue centimeter bredt parti av toppen av den gjenværende portal hvor en planke som bærer taket på en svalgang (som nå er borte) har vært festa (Christie 2009, s. 161).

Her mener jeg at en, ved å betrakte dette feltet nærmere, kan se at dette partiet hvor ornamentet er hugget vekk kan vise spor av to separate runder med avhugging.**

Christie deler ikke tilhugging av tapp og avhugging av ornament definitivt i to separate faser, og hvorvidt denne svalgangen er bygget samtidig med nåværende kirke eller er en senere tilføyelse kan ikke sies sikkert. Dokumenter fra 16- og 1700-tallet beskriver kirken som å ha «Svaler Runden om…» (Christie 2009, s. 161) – kirka hadde etter sigende da svaler på alle sider som en kan se på mange av de andre bevarte stavkirkene. Da F.W. Schiertz tegnet kirken i 1837 var imidlertid svalgangen allerede fjernet på nordsiden (Dahl 1837).

I restaureringsarbeid på starten av 1900-tallet ble det fjernet materialer som ble regnet å være av «1600-årenes type», for å få fram materialet og uttrykket som ble vurdert å være originalt for den gjenværende vestsidens svalgang. Dette burde også tyde på at svalen på vestveggen opprinnelig er betydelig eldre enn 1600-tallet. Rett nok sier det siste ingenting direkte om svalen på nordsiden, men det kunne passe godt med det en ellers ser av svaler omkring andre bevarte stavkirker at nordsidens sval er like gammel som den på vestsiden. Konstruksjonen har dog ikke vært integrert i kirkens bærende system, men hvilt på et frittstående steinfundament, hvilket er bevart (Christie 2009, s. 170).

Eneste festepunkt til selve kirka har vært planken som var plugget fast i veggen i det avhugde feltet øverst. Deler av denne planken var tilsynelatende òg bevart i 1837, etter en illustrasjon jeg ble gjort klar over av Kai Rune Johansen etter første publisering av dette innlegget. Se Dahl 1837 s. 35 tab.VI (under). Graden av frihet i denne gjengivelsen ellers gjør at en nok bør betrakte detaljene her med en viss skepsis, men helheten er interessant å se likevel.**

Som Cristie påpeker at Erla B. Hohler viser i sine avhandlinger The Capitals of Urnes Church and Their Background og i Norwegian Stave Church Sculpture part I at utskjæringene på kapitelene i den bevarte svalen skiller seg klart fra de i kirkens skip (Christie 2009, s. 170) (Hohler 1999 s. 241). Basert på dette kan det virke naturlig at svalen på nordsiden heller ikke er fra kirkens byggeår – kanskje fra hundreåret etter (Hohler 1999 s. 189, s. 241), i hvert fall av betydelig alder da den ble fjernet.

Krogh hevder at all avhuggingen i toppen av portalvangene har skjedd i det vangene er passet inn i den nye kirken. Dette begrunnes i hovedsak med at «ellers ville øksen uvægerlig have efterladt spor på stavlejen» (2011 s. 18) og at den grove avhuggingen er i tråd med de tilpasninger vi ellers ser de har gjort av gjenbrukt materiale (2011 s. 223). Denne oppfattelse synes dog Krogh å være alene om, som han selv beskriver i sitt kapittel 13 Efterskrift (ibid). Han framholder at de som har gjenbrukt materialer fra Urnesstilens kirke i det nåværende kirkebygg ellers også har vært grove med øksa, og at ornamentet er skantet (øksa) av for å bringe ytterkant av ornamentet «en anelse innen for stavlegjens yderside» (s. 18). Dette forklarer dog ikke den tydelige forskjellen i kvalitet i snittflatene i det som er tappet inn i stavlegjen og det som er skanta av kun for å bringe overflata av ornamentet innafor. Om ikke den opprinnelige svalgangen på nordsiden av kirka er av samme alder som den nåværende kirke, og bygget senere enn 1130-tallet***, virker dermed denne nedøksa/avskanta flata sekundær. Kroghs påstand tar heller ikke hensyn til at den første tilhuggingen tilsynelatende har etterlatt seg en skrå flate øverst som skaper litt klaring mellom den senere avhuggingen og stavlegjen. Sett i lys av kvaliteten ellers på bygget ville det også være rart å etterlate den så røff om målet med avhuggingen var beskyttelse mot været, som det virker som Krogh mener. 

Som illustrasjonen under også viser skaper den grønne flata klaring nok til at en kan hugge ned den gule flata ovenfra, og den røde skrått nedenfra. Dermed kan en relativt lett hugge til den gule flata relativt presist, og den røde noe grovere, alt stående i et provisorisk stillas eller liknende. Det har ikke vært noe poeng å hugge vekk de gule eller røde feltene før en sval har vært tilføyet på nordsiden, mens den grønne flata har hatt en funksjon fra veggen først ble reist på 1130-tallet. Denne har tilsynelatende vært vesentlig for å unngå at regnvann renner inn i veggen, og også for å få ornamentet til å framstå nogenlunde integrert i veggen. Det grønne feltet må ha vært hugget på samme tid som sammentapping av portaltiler og stavlegje for ikke å lage merker i sistnevnte. Den er dog ikke dermed en konstruktiv del av tappforbindelsen. **

Jeg har forsøkt å illustrere de ulike huggede flatene med farge oppå 3D-scannet av portalen. De grønne flatene indikerer flater som nødvendigvis må ha vært hugget i prosessen med tilpasning inn i veggen på den nåværende kirka. Rødt indikerer flater som er så grove, preget av røff hugging og avbrekking av biter som passer best med en senere justering in situ, antakelig i det en har ettermontert feste for svalgangens tak. De gule flatene er vanskeligere å bedømme, men det virker rimeligere at de er sekundære enn at de er del av byggeprosessen i 1130.

Spørsmålet blir dermed om dette årstallet 1130 som ble besluttet innebærer rekonstruksjon av disse om lag 23 centimetre som er hugget ned men ikke helt bort øverst, nedenfor der portaldelene er tappet inn i stavlegjen. Dette omfatter både de røde og de gule feltene i illustrasjonen over.

Denne flata har bevart konturen av det aller meste av det ornamentet som har forløpt på dette partiet, og det vil dermed være mulig å rekonstruere ornamentene her nær fullstendig kun basert på bevarte spor, uten noe særlig grad av «faglige antakelser». Dette skiller disse treogtjue centimetrene fra de resterende noenogåtti som fullstendig mangler, og gjør spørsmålet om rekonstruering helt ulikt.

Om en rekonstruerer dette feltet kan det også siden økses av om en ombestemmer seg, men ikke tilbakeføres på kopien om det i dag kopieres av-økset. Sannsynligheten for at svalgangen på nordsiden ikke er opprinnelig fra 1130, den relativt lave faglige risikoen i rekonstruksjon her, og muligheten en har til å senere hugge det vekk, mener jeg taler for å rekonstruere ornamentet de 23 centimetrene opp til tappen inn i stavlegjen.

Hvorvidt dette partiet skal rekonstrueres eller kopieres til av-økset stand er tilslutt like mye et verdispørsmål som et teknisk spørsmål, en «politisk» avgjørelse heller enn en ren faglig vurdering, og dermed opp til Fortidsminneforeningen som kunde. Denne teksten representerer én vurdering av saken og et innlegg i den løpende fagdebatten om hvordan en skal lese den stående Urnes stavkirke.

Noen unøyaktigheter snek seg dessverre inn i første utgave av dette innlegget, men er nå rettet etter beste evne. Stedet jeg har foretatt justeringer er markert med asterisk. Det første og mest påtrengende tilfellet er i første avsnitt etter innledningen. Nøyere lesning av Krogh (2011) viser at byggetidspunkt for Urnes stavkirke ikke er like klart og entydig som det ofte framstilles, og dateringene for tømmeret som er benyttet spriker med (minst) åtte år (Krogh 2011 s. 214). Det er foreløpig uavklart om dette betyr at materialene har vært hugget og samlet over tid, og bygget er reist ca 1140, eller om stavkirka ble bygget over en periode på et snaut tiår og materialene innpassa fortløpende. Det sistnevnte gjør det litt mer tenkelig at portalen kan ha vært innpassa i veggen (de grønn-markerte flatene) og senere i samme byggeprosess tilhugget i toppen for montering av sval (de gule og røde flatene). Selv om denne mer sprikende dateringen introduserer litt mer uklarhet mener jeg konklusjonen står seg. 

Ellers er det også rettet noen mindre typografiske feil og to tilfeller av forveksla årstall i referanser til Krogh (2011) (avsnitt åtte etter innledningen).

Noen poeng i innlegget over har etter publisering vist seg å være noe upresise, og har etterlatt rom for misforståelser. Noen nye avsnitt som er lagt inn i teksten for å hjelpe på dette er markert med dobbel asterisk.

Til slutt mener jeg for ordens skyld ikke det er like naturlig å rekonstruere ornamentet som ligger innenfor det grønne feltet som det er å rekonstruere det gule og det røde. Se gjerne tegningen i slutten av blogginnlegget. De 23 centimetrene jeg viser til handler altså om de gule og røde feltene. Disse feltene ble nødvendige å hugge bort først da man (sannsynligvis på et senere tidspunkt?) bygget en sval om kirka, og er da trolig ikke del av «intensjonen» bak 1130-kirka.

*** her sto først «,og bygget først på 1130-tallet,» men skal være «og bygget senere enn 1130-tallet» som det står nå. Intensjonen er det samme, men kommer tydeligere fram med den nye formuleringen.

Et anna relevant poeng i spørsmålet om hvordan toppen av portalen har vært avslutta i 1130 er hvordan den er avslutta i bunnen. Her er en enkel skrå formet, i en litt brattere vinkel og inn mot bunnsvilla. takk August for å ha pekt mot dette. Denne skråskjæringa i bunnen har ikke samme praktiske funksjon (vern mot vær) som den i toppen, men peker mot en viss sans for "ryddige avslutninger" av det gjenbrukte materialet. 

Og - den tidligere nevnte planka som var plugga fast på tvers av portalen var tilsynelatende fjerna før 1859 ifølge tegning av Christian Christie [linket].  Tegning med kulturminneID 85729-1 hos kulturminnebilder.ra.no

Christie, Håkon 2009. Urnes stavkirke. Oslo, Pax Forlag.

Dahl, J.C. 1837. Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens. Dresden. Lest på https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010010612002

Fjeldheim, Ola H. 2011. Tanker i tre – En studie av Middelalderprosjektet. Master i Arkitekturvern, Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo, Oslo. 

Hohler, Erla B. 1999. Norwegian Stave Church Sculpture part I. Scandinavian University Press, Oslo.

Hauglid, Roar 1976 Norske stavkirker – Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling. Dreyer, Oslo.

Denne gir en interessant oversikt over en del av de forsøk som er gjort på å rekonstruere Urnesstilens kirke, men både de forsøk på datering og rekonstruksjon som Hauglid framsetter i teksten er funnet senere å ikke holde mål. Se Krogh (2011 s. 222) for litt mer om dette.

Krogh, Knud J. 2011. Urnesstilens kirke - Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes. Oslo, Pax Forlag.