Jon Anders presenterer begrepet «Midtlinjedrevet» i sin beskrivelse av hvordan de tynne ormenes kropper er formet på Urnesportalen, og på den måten forklarer hva intensjonen til skaperen nok har vært, når han eller hun arbeidet fram de skarpe linjene som de utgjør i ornamentikken. Det er altså tankesettet han beskriver, og hvordan skaperen har måttet gå fram for å oppnå denne intensjonen gjennom det praktiske arbeidet. Betrakteren av Urnesportalen, eller et hvilket som helst annet verk behøver ikke tenke så mye på slikt, det er ikke viktig i det ferdige resultatet, hvordan framgangsmåten for å skape det gikk for seg, hverken for skaperen eller betrakteren, kan man si, så lenge alle verkets elementer fungerer slik de skal og oppfattes slik det var tenkt. Men når man skal gå et verk etter i sømmene og prøve å gjenskape det, blir det av den største viktighet og forstå både den bakenforliggende estetiske tanke, og nettopp veien til det ferdige resultat. Kanskje som å følge et kart for å ende opp dit man vil, eller som å bruke en kakeoppskrift? Sukkeret må inn, i riktig mengde til rett tid, ellers så smaker det ikke slik som den originale kaken? I Jon Anders`gode forklaring kan fenomenet med den «midtlinjedrevede» formingen av ormekroppene synes selvinnlysende som framgangsmåte, og ja, kanskje er den det, nettopp på Urnesportalen, med sin dype, markante og relieffpregede skjæring, men det kan ikke bli understreket mange nok ganger at nettopp utformingen av Urnesportalen er gjort på en måte som skiller seg veldig fra annen utskåret ornamentikk, selv i urnesstil.
Skrevet av: Boni Wiik.
Publisert: 24. september 2024
Ikke kirkebenk i vanlig forstand, mere "benk fra kirke.
Midtlinjedrevet ornamentikk derimot er ikke ukjent i treskjærerhistorien, spesielt ikke i middelalderen, men dog ikke heller særlig utbredt. Men der den finnes kan den kanskje fortelle oss litt om framstillingsprosesser og om verktøy, eller mangel på sådant.
Det handler om hvordan å «skjære ut» ornamentikk. Om hvordan å få en virkelighet til å eksistere som om den befinner seg utenpå en bakgrunn, til tross for at den er skåret ut av samme treverket og sitter bomfast i trestykket bak.
Den vakre lille kirkebenken fra Gausdal som befinner seg hos Kulturhistorisk museum i Oslo, men for øyeblikket utlånt til Maihaugen er en god illustrasjon på dette og kan forklare teknikken nærmere.
Her ser vi en ornamentikk som bukter seg så tett at det knapt er noen mellomrom i det hele tatt, allikevel er de små mellomrommene som faktisk er der, uhyre viktig for å definere konturene som omgir de ulike elementene. Mellomrommene er ikke «bunner» i den forstand som vi snakker om på Urnesportalen. For her på kirkebenken er åpningene skåret skrått utover og nedover til de møter hverandre i spisse pyramideformede hull. Illusjonen fungerer forbausende bra, med tanke på at det egentlig er snakk om «pølser» som bare blir tjukkere og tjukkere jo dypere man kommer ned. Det finnes ikke en bunn, opplevelsen av at ornamentikken ligger utenpå noe annet oppstår ved ornamentikkens ytterkanter, der det i dette tilfellet for eksempel ser ut som om det ligger utenpå et dyr som stikker hodet ut i enden av ryggstøet. Dyret stikker til og med tuppen av øret sitt innunder ornamentet.
Ornamentikk med flate bunner, slik vi oftest ser det på stavkirkeportaler.
Når man skal skjære noe slikt så har det liten hensikt å tegne opp ytterkonturene på de ulike båndene og elementene, for disse skal formes plastisk slik at de fletter seg nokså kraftig over og under hverandre, og for å få denne formingen på plass slik at den sitter godt, er det første du gjør å skjære vekk din egen tegning. Dermed mister du fort oversikten, om ikke nettopp midtlinjen er ditt faste holdepunkt. Å skjære slike ornamenter er ganske komplisert, og det blir mye fram og tilbake. Helt til slutt skjærer man ytterlinjenes konturer, som blir bunnene i skjæringa. Denne type skjæring kan oppleves ganske primitiv, men er i sannhet ganske sofistikert. Den er enkel i den forstand at det hele kan utføres med en litt skrå kniv, og ingen andre verktøy, men det gjør ikke prosessen enkel av den grunn. Den forekommer ofte i beinskjæring, der materialet jo er temmelig gjenstridig og det kan tenkes at det handler om utsmykkinger der verktøyutvalget har vært lite. Hele prosessen blir nærmest baklengs i forhold til hvordan man arbeider når man lager ornamentikk med flate bunner, eller gjennombrytninger som går gjennom trestykket. Jeg skal ikke påstå at de tynne linjene på urnesportalen nødvendigvis ble utført slik helt fra begynnelsen av skjæringa, jeg liker godt tanken på en litt tykkere malt strek ved arbeidet med nedstikkingen til bunnene, men da formingen tok til var nok prosessen ganske lik den som foregikk da kirkebenken fra Gausdal ble utsmykket.