Langsmale åpninger

Når en skal skjære smale, dype åpninger som de en finner mange av i Urnesportalen møter en flere utfordringer. Disse utfordringene er til dels ulike om en skjærer en åpning langsmed eller på tvers av veden. Her vil jeg drøfte mulige metoder for å skjære åpninger som går langsetter vedretningen. Dette er i seg selv et veldig smalt tema, men det kan bidra til å fortelle oss en del om arbeidet med portalen i videre forstand, blant annet gjennom å indikere hvilke verktøy som har vært brukt. Det kan også fortelle noe om hvilke verktøyspor vi bør se etter i originalmaterialet.

Det finnes to prinsipielt ulike framgangsmåter for å hugge eller skjære ut dype, smale åpninger som disse. Antallet kommer litt an på hvordan en teller, da noen kan kalles en hybrid av disse to jeg skisserer her. Jeg vil likevel argumentere for å primært dele inn i to hovedmetoder.

Metode én går ut på å skjære skrått ned og inn mot midten, med eggen på verktøyet orientert parallelt med kantene på åpninga. Dette gir et V-forma snitt, som senere kan utvides i bunnen slik at en får vertikale sider og flat bunn. Denne metoden passer godt med brede jern, gjerne tynne i godset, men er også godt egnet for skjæring med skråkniv eller tollekniv.

Metoden kan brukes/gjøres med tre forskjellige hovedteknikker. En teknikk for å skjære etter metode én er å bruke en tollekniv eller skråkniv som dras langsmed veggene i åpninga, mens en annen teknikk er å bruke brede, krumme jern som gjerne stikkes mer direkte ned mot bunnen.

Disse to teknikkene baserer seg på ulike verktøy og gir derfor ulike verktøyspor, men jeg velger å gruppere dem som én overordna metode da «eggretningen» i grovformingen er parallell med kantene. En tredje teknikk under metode én går ut på å stikke ned som beskrevet over, men istedenfor å skjære virket løs og «vippe» det ut fra sidene med «konturjernene» som beskrevet over, graver man ut mesteparten av virket med et bunnjern. Dermed er det noe mindre sannsynlig at en vil se rester av V-forma spor i bunnene med denne teknikken, og kanskje litt mer sannsynlig at en vil kunne se spor av bunnjern i sidene. Likevel vil jeg kalle dette mer en variant av metode én enn en distinkt egen metode. Den stiller litt større krav til gode bunnjern enn ellers for de to andre teknikkene, men ikke nok til å kunne si noe definitivt om hvilke verktøy som har vært brukt. Hovedpoenget er at alle disse tre teknikkene er varianter av én metode, hvor grovskjæringa skjer med jern orientert parallellt med åpninga.

Metode to går ut på å bruke et smalt jern som orienteres på tvers av åpningen og bankes rett ned. Arbeidet blir betydelig lettere om det er bora hull på forhånd, særlig i den enden av det som skal bli åpningen der en begynner å hugge fra, og gjerne i begge ender. Med et godt forma jern vil denne framgangsmåten gjøre det raskere å oppnå full dybde, og med mindre fare for å sprenge ut tilstøtende deler. Dette tilsvarer i stor grad en vanlig teknikk for å hugge tapphull når en snekrer, men verdt å merke seg er at dette også fungerer på åpninger som ikke helt følger vedretningen. En hugger snitt ned med noen millimeters avstand, et lite steg av gangen, og når en fore er pløyd langs åpningens lengde kan sidene renskjæres med kniv eller et bredere jern.

Hva skiller så sporene etter de to framgangsmåtene? Metode én ligger naturlig til rette for å skjære åpninger med skrå kanter, og de «kroppene» og åpningene som står igjen vil gjerne få et trapesformet tverrsnitt. Metoden ligger også godt til rette for å skjære åpninger med mandel- og spiss trekantform (sett ovenfra), da verktøy og metode ikke legger opp til noen minimumsbredde på åpningene. Den later til å kanskje i noe mindre grad dra nytte av borring, selv om det også her er et nyttig førstesteg for å fjerne virke. Eventuelle nedstikkspor vil som nevnt i størst grad ventes å vises parallellt med kantene, muligens også som et slags v-spor langs midten av åpningen.

Metode to vil kunne etterlate seg stoppspor/nedstikkspor i bunnen på tvers av åpningens lengderetning. Disse kan være rette, men også potensielt relativt krumme, og en vil også noen steder kunne se merker i sideveggene av åpningene der det er smalest. Åpninger hugget på denne måten vil også ha en definitiv minimumsbredde, og der de er smalest vil åpningen også med stor sannsynlighet ha parallelle sider topp til bunn og kanskje i lengderetningen. Det er også ganske sannsynlig å finne verktøyspor i form av «skrapemerker» eller nedhuggingsspor langs sidene av åpningene, vertikalt fra topp til bunn (eller horisontalt når planken står i vegg). Disse sporene ble etterlatt av hjørnet og siden på jernet, og vil normalt skjæres bort i renskjæringa, men kan stå igjen der det er trangest. De vil mest sannsynlig, om de vises, opptre som flere parallelle striper med noen millimeters avstand, og skille seg fra andre verktøyspor i at de framstår «sløvere». Et fravær av disse sporene viser dog ikke et fravær av denne metoden, da det er relativt trivielt å skjære ren kantene, spesielt om en ikke skal kopiere en original på millimeteren. Det er mindre sannsynlig å finne nedstikkkspor som en V langs midten av bunnen med denne teknikken, men noe som likner kan forekomme som spor av renskjæringsprosessen. Det er også ganske trolig at det vil stå igjen noen stoppspor fra de (smale) jerna som er brukt i bunnen, på tvers av bunnens lengderetning, som ganske sikkert vil indikere bruk av denne metoden.

Hovedpoenget med denne inndelingen i metode én og metode to er at de vil kunne komme til uttrykk i ulike former på utskjæringa og ikke bare ulike verktøyspor som vi er vant til å se på dem. Metode én ligger tilrette for spisse ender på smale åpninger, og metode to rette «firkanta» avslutninger. Den største forskjellen vil en gjerne se på bunnene, siden toppene lett kan skjæres til form med en skråkniv eller liknende, mens bunnene i større grad vil reflektere redskapen brukt til å hugge eller skjære seg ned. Denne samme forskjellen kan en til en viss grad se i moderne skjæring, hvor ornamenter som er bunna med håndoverfres vil ha noen av de samme egenskapene som om de var skåret etter metode to, mens bunna for hånd ofte vil utføres mer som metode én - selv om dybden er mye mindre enn på Urnes-portalen.

Om en ser tilbake til portalen finnes det nettopp åpninger med disse egenskapene. Det er en åpning om lag på midtaksen til venstre portalplanke, helt øverst mot det av-øksede partiet, som utløste skrivingen av dette innlegget. Det er også to slike åpninger rett til venstre for manen til det firfotede dyret, en mellom bakparten og halen på det firfotede dyret og mangfoldige andre steder. Mange, men ikke alle av disse åpningene er terminert i en rett flate og ikke en spiss, som igjen stemmer godt med at åpningene er hugget ut med et tverrstilt, smalt jern. Det utelukker ikke alternativet, men det ville falle mye mer naturlig å terminere ihvertfall bunnen i en spiss om en primært skjærer med skrå jern og kniv.

Hva kan en så slutte av dette? Jeg mener det er ganske sannsynlig at de som skar venstre portalplanke har benyttet «metode to». Videre leting etter verktøyspor på originalen kan styrke eller svekke denne hypotesen, men formen på åpningene gjør meg ganske overbevist. Dette vil bety at de må ha hatt gode, smale grov-/nedhuggingsjern, og mest sannsynlig har disse hatt en profil som passer med nedstikket i enden av noen av de langsmale åpningene. Disse jerna må også ha hatt en svak avsmalning fra eggen og bakover for å ikke sprenge sideveis mens en driver dem inn i treverket, og det virker også rimelig at de har vært brukt i kombinasjon med en god klubbe eller kneppert. De må naturligvis ha vært lange nok, minimum åtte centimeter, før de blir bredere i overgang til skaftet. Observasjonene om bredden på de bunna flatene i avsnittet over indikerer også potensieltbredden på det minste bunningsjernet de har hatt tilgang på - om lag en centimeter. Om hypotesen om «metode to» stemmer forteller dette oss dermed både noe om bredden på to av jerna som har vært brukt, men også om egenskaper lengre opp fra eggen. Dette kan ikke på samme måte leses direkte fra stoppspor eller andre iøyenfallende verktøyspor som forteller mest om egglengde (bredde på jernet) og -form.

Dette ville også være en interessant innfallsvinkel for å prøve å si om de kan ha gjort utskjæringene med emnet stående vertikalt. Min personlige antakelse er at man er nesten avhengig av å ha det en skjærer på liggende horisontalt for å få kraft og kontroll i bankinga, men det må prøves ut i praksis for å kunne si noe sikkert. Om en kan påvise at metode to har vært brukt, og den kun er rasjonell om emnet ligger, vil isåfall denne hypotesen kunne brukes for å si noe indirekte om hvordan emnet har vært stilt for utskjæringsarbeidet.

Det er også verdt å spørre seg om de rissa linjene en ser som en slags skravur i noen av bunnene på originalen kan ha hatt en liknende hensikt - at de har vært for å bryte opp veden og gjøre den lettere å fjerne med bunnjern. Det blir ikke helt det jeg beskriver som metode to, men ville likevel være nær beslekta. Men dette blir et åpent spørsmål som fortsatt vil trenge nærmere studier for å kunne besvares. Kanskje sier dette også noe om kvaliteten på bunnjerna som har vært skåret med?

Og til slutt er det også en del åpninger på venstre portalplanke som passer bedre med metode én enn to. Ett godt eksempel er en lang, smal trekanta åpning foran frambeinet til det firfotede dyret. Den er jevnt avsmalnende, mye av åpningen er for smal for de verktøy en ser spor etter ellers, og har ikke den «overgangen» der åpninga blir for smal for verktøyet som en ser andre steder på planken (illustrasjon 6). Kanskje dette indikerer at (minst) to ulike treskjærere med ulike preferanser og metodikker jobbet på denne portalplanken, eller det kan være bare en nødvendig variasjon i skjæringa av dette ornamentet. Det ene utelukker ikke det andre, og temaet bør undersøkes nøyere ved nærstudier av både original-portalen og kanskje gjennom arbeidet med de andre portaldelene.

Et anna (relatert) veldig interessant spørsmål er hvordan hoftekrøllene på det firfotede dyret kan ha vært skåret. De er svært elegant formet, 10-11 mm smale og for bredden svært dype på omkring 30 mm. Denne diskusjonen dukka opp igjen på statusmøte for prosjektet i dag, og jeg vil oppdatere med noen betraktninger om det her. Siden skjæringen av dem kommer senere i prosessen har jeg ikke tatt dem med i betraktningen i dette innlegget, men når en ser på verktøysporene og utformingen av dem har de veldig mye til felles med de lange smale åpningene ellers på portalen. Om en måler bredden på sporet som er hugget så svarer det godt til de 10-11 millimeter som er minimumsmålet mange steder ellers, og her på venstre (bakre) hoftekrøll er det også noe som ser veldig ut som stoppspor fra et jern brukt som i «metode to». Se bilde under. Det må prøves i praksis om denne metoden egner seg til å hugge et nær sirkulært spor som dette, hvor vedretninga stadig gir nye utfordringer, og temaet hoftekrøller fortjener en egen behandling. Men sporet på bildet under og den veldig konsistente bredden gjør det ganske troverdig i min vurdering at «metode to» har vært benytta også her.

Iløpet av helgen har jeg prøvd hypotesen om "metode to" på en kopi av en av Urnesdyrets hoftekrøller, og funnet noen nye aspekter verdt drøfting ved metoden. Disse er belyst i et nytt innlegg "Videre om langsmale åpninger - og hoftekrøllene" (lenke).