Iboende paradoks i prosessuelt autentisk kopiering

«Prosjektet «Treets meister» skal gje ny kunnskap om mellomalderens handverk gjennom å attskape den ikoniske Urnesportalen. Bloggen følgjer treskjeraranes utforsking av korleis Urnesportalen vart laga og dokumenterer prosessen fram mot ferdig kopi.»

(Fra urnesstavkirke.no/blogg-treets-mester/)

Vi skjærer for tiden på en kopi av Urnes stavkirkes ikoniske nordportal - kanskje et av de mest reproduserte stykkene viking/middelaldertreskjæring vi har. I kontrast til de aller fleste, om ikke alle, de tidligere kopiene har vi et mål om prosessuell autentisitet. Dette betyr for oss at så mange som mulig av prosessene gjøres med verktøy, utstyr, teknikker og materialer som de som opprinnelig var benytta for 960 år siden.

Eksempler på hvordan vi gjenskaper prosessene i dette prosjektet er at stokken ble kløyvd og hugget til for hånd (Renmælmo 2022 s 10), ornamentet malt opp med pensel eller streket opp med kniv før utskjæring, verktøyet vi bruker er smidd for hånd av gammalt jern og kvessa på skiferbryner, og alt ornamentet hugges ut for hånd med treklubbe. De håndsmidde jerna, som er basert på arkeologiske funn fra perioden eller andre sammenliknbare kilder, er valgt ut basert på verktøyspor vi finner på selve Urnesportalen for å få et verktøysett som ligger så nær som mulig det opprinnelige. Jeg kommer tilbake til flere eksempler på hvordan vi forsøker å rekonstruere en autentisk prosess senere i teksten, men kan også anbefale å lese mer om denne rekonstruksjonen av verktøy og prosess ellers på bloggen.

Dette prosjektet har som sagt hatt et uttalt mål om «prosessuelt autentisk kopiering» fra starten, et begrep som jeg videre vil hevde i seg selv er paradoksalt. I «prosessuelt autentisk» ligger det at framgangsmåten, råmaterialet og verktøyet som brukes er så tett som mulig på det som ble brukt opprinnelig. Hva som her defineres som del av prosessen kan variere, men for Urnes-prosjektet handler det om uthenting av emne, oppmerking, verktøy, framstilling av verktøy og selve skjæringa. «Kopiering» er mer intuitivt forståelig, men hva som lett blir mer ullent er hvor mange ulike egenskaper ved originalen som faktisk kopieres.

Det er lett å tenke at om en klarer å kopiere prosessen med å framstille et raffinert stykke treskjæring som Urnesportalen, vil en nesten automatisk komme svært nær å kopiere resultatet. Men resultatet Urnesportalen er avhengig av langt mer enn bare hva som er treskjærerfaglig logisk, teknisk perfekt, og del av en idealisert prosess. Kun små variasjoner i eksterne og interne faktorer kan gjennom konstante små avvik bringe resultatet av kopien langt unna originalen. Dette kan dreie seg om varierende egenskaper i emnet, små variasjoner i sliping av verktøy som påvirker hvordan jerna sklir i treverket, anatomiske proporsjoner på treskjærerne som påvirker hvilke buer de tegner opp lett med armen som passer, og nær ubegrensa antall andre små og store variabler som ikke kan styres.

Det er også andre faktorer i prosessen som påvirker resultatet hvor vi i dag ikke kan si hva som er riktig måte å gå fram på. Et konkret eksempel her er tørking av emnet vi skjærer i. For dette prosjektet ble det besluttet å la materialene tørke før sammenføyningene og utskjæringene blir forma. (Renmælmo 2022 s 10) Forskjellen mellom det å skjære i rått virke og å skjære tørt er enorm, og vi erfarte sommeren 2023 (fotnote 1) hvordan rått virke tillater en annen prosess fordi materialet er svært fleksibelt. Det gjør blant annet at det kan være lettere å skjære tynne deler uten at de knekker, men også at arbeidet med grovformingen blir fysisk lettere. Resultatet av en prosessuelt drevet kopiering vil dermed kunne bli ganske ulik om en for eksempel jobber med ferskt eller tørt virke, uten at en sikkert på forhånd kan si om det er riktig å la materialet tørke før en begynner. Faktorer som har betydning for utfallet av prosessen kan dermed ikke tas hensyn til før (tidligst) når prosessen er over og skal evalueres. På dette tidspunktet vil det kunne være for sent om en også skal ende med en god kopi. Om noe så må kopien først lages for å ha forutsetninger for å si hvordan den best skal lages en gang nummer to.

Det er også påviselig gjort et tosifret antall direkte feil i arbeidet med den originale portalen, som høyst sannsynlig er resultat av tilfeldigheter heller enn en indre logikk i arbeidet. (2) Om en kopi laget gjennom en perfekt etterlikning av den opprinnelige skaperprosessen skal bli perfekt lik sitt forbilde må den opprinnelige prosessen nesten ha vært «perfekt» og fri for tilfeldighet. Feil er av natur drevet av tilfeldigheter, og tilfeldigheter som det kan ikke kopieres likt bare ved å følge samme metode. En kan prøve å legge seg på et tilsvarende nivå av omtrentlighet, og få omtrent samme antall feil, men de vil naturlig oppstå på andre steder og ytterligere øke avstanden mellom original og kopi.

I en prosess hvor en mekanisk måler ut et stort antall målepunkter gjennom hele prosessen vil en kunne korrigere disse avvikene. Men den opprinnelige portalen har etter all sannsynlighet vært skåret etter enn intuitiv framgangsmåte hvor tegningen støtter intuisjonen heller enn å styre hånden. Som jeg vil gå gjennom noen eksempler på vil et mål om å kopiere resultat (implisitt i å framstille «en [prosessuelt autentisk] kopi»)  gi andre utfall enn et mål om å kopiere prosess («prosessuelt autentisk»). Dette gjør ikke bare at en prosess hvor en jobber og kopierer intuitivt (streber etter å være prosessuelt autentisk) vil avvike målbart fra originalen som kopieres. Det gjør også at en prosess hvor en jobber på mål, etter oppmåling, jobber «metrisk», vil miste estetiske kvaliteter en får gjennom faglig håndlag og en intuitiv framgangsmåte.

De to leddene «prosessuelt autentisk» og «kopi» står dermed i en naturlig konflikt med hverandre i dette prosjektet siden den opprinnelige portalen i sin tid neppe var en presis kopi av noe annet, og logikken i arbeidet med en kopi skiller seg fra det med å framstille en unik original. Prosessen med å framstille en kopi kan dermed i seg selv umulig være fullstendig autentisk i framgangsmåte. Kravene til kopiering av resultat kommer i veien for kopiering av prosess, og vise versa. Dette betyr ikke at begrepet prosessuelt autentisk kopi nødvendigvis bør skrotes, men jeg håper å kunne bidra til å nyansere det gjennom noen eksempler. Dette vil gjøre vurderingen av det vi finner i løpet av prosessen mer nyansert, og bli overførbart til andre sammenhenger. Samtidig foreslår jeg en diskontinuerlig prosessuelt autentisk kopieringsprosess som en metode for å kunne navigere motsetningene mellom kopi og prosess og bedre hente læring fra begge. Mer om det mot slutten.

Utgangspunktet for dette innlegget er at vi har kommet til et punkt hvor vi må gjøre justeringer på emnet som neppe passer inn i den «opprinnelige» prosessen.

Emnet vi jobber med til den venstre portalplanken skiller seg - til tross for et grundig arbeide for autensitet - på noen måter vesentlig fra emnet som ble brukt til den opprinnelige portalplanken. Det er all grunn til å tro at den opprinnelige er tatt ut av førstestokken i treet, det nederste stykket av trestammen. På grunn av begrensninger i hva som finnes tilgjengelig i skogen etter tusen års skogsdrift måtte førstestokken gå til den litt smalere høyre portalplanken, og vårt emne er sammenlimt av tre biter av andrestokken fra samme tre. Samtidig var det åpenbart få begrensninger i dimensjonene på det originale emnet til portalen, da de ytterste åtti årringene er hugget bort på «vår» originale portalplanke. (Thun 2016 s. 107) I tillegg var den originale stokken betydelig eldre og har markant tettere årringer enn vårt emne. Ingenting av dette betyr at arbeidet med å finne emne til dette prosjektet var dårlig, men konsekvensen er like fullt at vi har et emne med andre egenskaper enn det Urnes-portalen ble skåret i for 950 år siden. For oss har det blant anna innebåret et emne som har vridd seg i relativt dramatisk grad, om lag fire-fem centimeter over lengden av planken. Emnet har også krympa mer enn venta.

Denne vridningen må rettes opp, og samtidig må den kurva formen på overflaten til planken justeres. Da de skar dette omkring 1070 ble nok overflaten på planken forma «intuitivt», og eventuelle tilpasninger ble gjort i nota mot de tilstøtende veggtilene, og i falsen døra slår mot. De jobba opprinnelig ikke etter mål, men etter en indre, formal-estetisk logikk og faglig skjønn. Men om vi skal ende opp med noe som kan kalles en nøyaktig kopi må denne vridningen rettes opp og formen på overflaten være riktig. Målet om kopi medfører et nødvendig brudd i prosess. Samtidig, om vi er bevisst dette bruddet kan vi betrakte prosessen fram til dette punktet, og prosessen videre etter at opprettinga er gjort, som potensielt autentisk.

Samtidig hadde de som skar den opprinnelige portalen luksusen som ligger i å neppe ha hatt et forelegg eller original som skulle kopieres nøyaktig. Hvorvidt de i det hele har hatt en tegning, modell eller noe liknende å jobbe fra er åpent for diskusjon, men de har hele tiden jobbet med å tilpasse til emnet, ikke til bestemte mål. Et anna relevant eksempel på problemstillinga her er utforming av bunnene i ornamentets åpninger. For at dette skal bli en kopi måler vi dybden på hver åpning, og sammenlikner med snitt-tegninger. Samtidig viser nettopp disse snitt-tegningene at de som gjorde dette arbeidet originalt helt sikkert ikke målte dette nøyaktig - og det er dette opprinnelige fraværet av måling som gjør at vi blir nødt til å bryte med autentisk prosess og måle nøyaktig for å få en kopi med rett uttrykk.

Mye av grovarbeidet med bunning av venstre portalplanke utførte vi før vi fikk gode snitt-tegninger. Åpningene ble derfor grovhugget til det hver av oss antok ville være riktig dybde, i en prosess som kan sies å ha likheter med en intuitiv skjæreprosess. Den avslørte således litt om hvordan hver av oss har sett for oss at bunnene har vært formet på originalen (3) , men også variasjonen mellom hvordan vi intuitivt velger å legge bunnene i skjæringa. Det at overflaten på portalplankene er bua gjør at en må ta noen aktive valg om hvordan en former bunnene, utover bare å bli enig om en dybde på midten - er bunnen utover fra midten flat? Følger den overflaten i samme kurvatur? Noe mellom? Resultatet når mesteparten var grovhugget og renskåret til det vi trodde var nær ferdig dybde viste en variasjon på over to centimeter mellom åpninger som på originalen ligger i samme plan. Dette skjedde som et resultat av at to av oss uavhengig av hverandre har jobba oss ut fra midten, og skåret hver vår rekke åpninger ut mot kanten. Begge har jobbet ut fra en intuitiv oppfatning av hva som i situasjonen var riktig, men kommet til et resultat hvor den ene er 50% dypere enn den andre (ca 45 mm mot ca 65-70 mm dyp). Dette var et avvik som var innafor hva som kunne rettes opp uten konsekvens for kopiens presisjon, men bør kunne understreke hvor stort avvik som lett kan oppstå om kun «prosessuell autentisitet» er rettesnor.

Kan en da være sikker på at prosessen er autentisk når det å følge den gir et så avvikende sluttprodukt til svar? Det er umulig å si, men gitt at arbeidet opp til dette punktet har vært så langt og så grundig som det har vært, med undersøkelser, praktiske forsøk, 3D-scan, fagsamlinger og samarbeid på tvers av landet og fagmiljøet, mellom aktører hverseg med minimum et tiårs erfaring med treskjæring i middelalderkontekst (og mange med betydelig mer), alt dette over fire års tid, kan en vanskelig si at dette punktet i prosessen ikke var godt forberedt. Om prosessen ikke var presis er det likevel neppe realistisk med dagens forutsetninger å forutsigbart konstruere en vesentlig bedre kontekst for prosessuell kopiering. 

Dette til sammen fører til at vi nå må gjøre en del operasjoner som de neppe ville tenkt på som en del av arbeidet i 1070, og som står i fare for å påvirke resten av prosessen. Samtidig blir det heller ikke riktig å la være å gjøre disse justeringene og ekstra operasjonene siden det vil føre til avvik fra originalen som forringer objektet prosjektet ender i. Avvikene vil også gjøre det vanskeligere å evaluere de prosessene som gjøres prosessuelt autentiske i forskningsøyemed. Fullstendig prosessuell autentisitet blir dermed ikke mulig å kombinere med en helt nøyaktig kopi.

Den autentiske intuitive måten å jobbe på står i fundamental kontrast til hva vi gjør, så lenge ett av målene for dette prosjektet er å lage en kopi - og den kopien skal helst være så nær originalen som mulig.

Samtidig må vi ikke tro prosessuell autentisitet utelukkende står i veien for estetisk resultat. Om en blir for opphengt i målingen, og mister bevisstheten om hvordan ornamentet opprinnelig var skåret, er jeg redd vi også mister estetisk kvalitet i kopien. Et eksempel handler om å få fram den elegante formen på de slyngende dyrekroppene som utgjør ornamentet. Ser en på snitt gjennom portalplankene ligger de fleste kroppene helt ut mot den opprinnelige bua overflaten på planken, og hadde vi kun jobbet «metrisk» på millimetermål fra 3D-scan og glemt denne formal-logikken i ornamentet er jeg redd flyten i utskjæringene ville blitt skadelidende. Ikke fordi det er noe feil med 3D-scannet i seg selv, men fordi en slik kopieringsprosess vil innebære å overføre hundrevis av målepunker, hver med sin egen mulighet for menneskelig feil. Hver måling blir også et brudd i flyten som skal til for å skjære spenstig og rent.

En annen tilnærming til denne utfordringen var slik vi fra Treskjærerverkstedet på Fornebu gikk fram da vi sto og skar på Ornes i sommer. Da hadde vi som mål å skjære mest mulig, både for å vise fram håndverket for de besøkende, og for å teste verktøy og teknikker. Vi valgte derfor å lage en kopi av den utskårne hjørnestolpen som ellers ikke er del av prosjekt «Treets mester». Dette lot oss både jobbe friere, og slippe transportutfordringene og risikoen med den store venstreplanken. Siden denne hjørnestolpen ikke skulle stilles ut på slutten av prosjektet, og emnet var relativt rimelig, kunne vi gjøre oppregning og kopiering relativt på øyemål. Jeg skal ikke påstå at vi klarte å løsrive oss helt fra moderne tanker om nøyaktig kopiering, og vi støtta oss blant annet på et rutenett for å hjelpe kopieringen som neppe ville vært benyttet da de komponerte ornamentet opprinnelig. Men prosessen ble friere, og mer basert på faglig intuisjon. Og samtidig, fordi vi gjorde kopieringen såpass intuitivt og på øyemål – kanskje noe mer «prosessuelt autentisk» enn den enda mer metriske (oppmålings-baserte) kopieringen vi ellers gjør, gikk vi glipp av en del detaljer. Fordi vi var engasjert i prosessen ble disse detaljene synlige for oss først i det vi hadde kommet for langt til å inkludere dem i «kopien».

En av disse detaljene var hvordan hjørnestolpen ikke har noen spor av at de har boret i forkant av skjæringa, i distinkt kontrast til de andre utskårne bygningsdelene. Dette oppdaget vi først langt uti skjæreprosessen, siden vi var mer fokusert på «autentisk effektivitet» i oppmerkinga. Et element av prosessuell autentisitet i oppmerkingen gikk dermed på bekostning av autentisitet i skjæringa. Som med opprettingen av vår vridde portalplanke, og sammenlimingen av den samme, blir hele veien «prosessuell autentisitet» en serie kompromiss. Noen av disse valgene blir klare først i ettertid, som med borringa. Der jobbet vi fra en antagelse om at verktøysporene vi så på portalen kunne brukes som «mal» for prosessen med hjørnestolpen, og valgte å jobbe raskt, som de må ha gjort opprinnelig. Vi forstyrret ikke flyten i oppmerking og grovhugging med detaljstudier av hver enkel åpning, og som resultat har kopien «feil» verktøyspor sammenliknet med originalen. Men vi lærte kanskje enda mer av prosessen.

Selv noe så grunnleggende som å jobbe nøye, eller å sjekke originalen grundig, påvirker prosessen. En må kunne anta at de som skar originalen ikke jobbet etter en millimeter-presis plan, og dermed blir en nøyaktig kopi av natur ikke prosessuelt autentisk. Men vi kan lære mye verdifullt av å være bevisst hvilke deler av prosessen vi etterstreber autentisitet i.

Dette er også grunnen til at jeg vil foreslå diskontinuerlig prosessuelt autentisk kopiering som en metode for å oppnå en kombinasjon av forskning gjennom prosess og likevel presis kopiering. Man trenger distinkte og separate prosessuelle steg og kopierings-steg, hvor en er avhengig av å være bevisst hvilken fase en befinner seg i. En kan jobbe prosessuelt ett steg av prosessen og ende i nærheten av der originalen ville befunnet seg etter samme operasjon. Deretter kopierer en «metrisk» for å preparere neste steg og korrigere avvik som kommer naturlig av en mer intuitiv prosess. Her legger en grunnlaget for å la neste steg skje så prosessuelt autentisk som mulig – og likevel ivareta en rimelig presis kopi. Dette sikrer samtidig at en ikke går glipp av viktig læring i senere steg som ville gått tapt om avstanden blir for stor mellom kopi og original. Det er viktig å skille mellom disse stegene, for å både kunne lære av utfordringene i originalmaterialet gjennom en autentisk prosess, men også kunne bruke relevante hjelpemidler for å tilrettelegge en god kopi.

En annen måte å se på denne samme framgangsmåten er å si at en setter opp, tester og evaluerer en serie hypoteser. En formulerer seg en hypotese i det en definerer og planlegger det steget som skal utføres «prosessuelt autentisk». Deretter prøver en den hypotesen gjennom skjæringen/utførelsen av det steget, før korrigerings- eller kopierings-steget blir en evaluering av hvor nær en kom, og eventuelt hva avviket består av. Neste hypotese blir neste prosessuelt drevne steg, og forutsetningene for å prøve ut og evaluere denne prosess-hypotesen blir best om utgangspunktet for dette steget er mest mulig likt det tilsvarende opprinnelige steget. Derav korreksjons-stegene.

Et eksempel på denne metoden er hvordan vi har formet emnet vårt etter en hypotese om at formen på plankens overflate har hatt en jevn kurvatur. Vi forma emnet etter den hypotesen, og har nå korrigert etter at vi fikk snitt-tegninger som viser det motsatte. Dette gav en mulighet til å studere avviket fra denne jevne kurven vi først antok at planken hadde, og hvor jevnt kurvaturen likevel var. Skal en prøve seg på noen slutninger basert på disse observasjonene kan en ganske sikkert si de ikke har brukt mal til å forme originalen, men også at variasjonen er så liten at de må ha formet den relativt nøye. Samtidig gav det en mulighet til å korrigere den vridningen som har oppstått kraftigere i vårt emne enn det som nok i sin tid skjedde i original-emnet. Dette kunne vi vanskelig ellers korrigert for. Dermed får vi et presist utgangspunkt for neste trinn med å forme toppene på dyrekroppene ornamentet er bygget opp av.

En fare med dette er at korrigeringsprosessen vil ødelegge interessante verktøyspor og teksturer. Disse sporene forteller en varig historie om tilblivelsen til gjenstanden og hendene som formet den. De tjener som et holdbart vitnesbyrd om prosessene som ble brukt, og gjør funnene fra arbeidet både taktile og etterprøvbare. Samtidig er kanskje treskjæringsprosessen nær unik i det at vi kan tolke oss fram til mange tidligere steg i prosessen vi ikke ser direkte spor av i form av verktøymerker. Dette er for eksempel tidlig grovforming, hvor alle merker i overflaten etterpå er skåret bort, men vi kan se hvordan det har etterlatt et varig avtrykk i formen på de ferdige utskjæringene. De etterlatte sporene er også en håndfast faktor som skiller oss fra den matematiske presisjonen til en digital fres, men om vi kan ha et noe pragmatisk forhold til de flatene som etterpå uansett vil bli bearbeidet på nytt vil det kunne gi oss både et mer presist resultat og mer læring.

Samtidig er det viktig at vi ikke dermed følger fristelsen til å hoppe over den prosessuelt autentiske framgangsmåten i tidlige steg, og erstatter håndverktøy med maskin fullstendig. Om vi gjør det meste av en prosess for hånd, så sier oss fornøyd, og fullfører med maskin er det trolig den delen vi unnlater å gjøre for hånd hvor vi møter mest friksjon. Denne friksjonen er samtidig der vi får utfordret verktøyet og oss selv mest, og jeg er redd vi da mister de mest interessante funnene om verktøy og teknikk. Det mitt forslag derimot handler om er å nytte moderne hjelpemiddel til å korrigere i etterkant for hvert steg. Det er viktig at disse korreksjonene kan skje effektivt siden denne metoden vil nesten doble antall steg. Samtidig er det min overbevisning at om denne diskontinuerlig autentiske metoden gjør det mulig å jobbe friere og mer intuitivt i de autentiske stegene - som man trolig gjorde opprinnelig - blir den totale tidsbruken ikke vesentlig lengre. Samtidig er det også viktig at vi ikke lar korreksjons-steget bli en liknende hvilepute.

Men hva skal en så med denne presisjonen? Om vi ser til for eksempel en pottemaker som kopierer et leirkar eller tømrer som kopierer en lafta bu så kan de begge gjøre det gjennom en tilsynelatende autentisk prosess og likevel skape resultater vi godtar som en god kopi. Pottemakerens leire kjenner vi som et plastisk materiale, og små variasjoner godtar vi ubevisst som en del av materialets natur. Og formen på et dreid leirkar gjenspeiler direkte nesten hele prosessen fram mot ferdig produkt – det er få synlige irreversible iterative steg hvor noe formes i én operasjon og bygges videre på i neste, uten rom for korrigering. Ikke dermed sagt at det ikke er mye viktig håndverk i å forberede emnet for dreiing, og flere trinn som ikke etterlater synlige merker om alt gjøres rett. Men emnets geometriske form har i dyktige hender neglisjerbar betydning for det endelige uttrykket. Og håndmalt dekor i glasuren påvirkes i liten grad av om kanten på karet er noen millimeter høyere eller basen litt videre. Det er få steg som bygger på det forrige på en måte som forsterker feil. Det er til sist også et viktig poeng at pottemakeri av natur handler om å lage sett - en tallerken har mye større verdi om en kan få kjøpt elleve til enn om den er et unikum. Det legger opp til et håndlag for kopiering som er betydelig mer utviklet enn det vil bli om en skjærer én og en stavkirkeportal. (4)

Ser en på tømrerens lafta bu er det en prosess med flere steg som har direkte konsekvens for formen på de neste. Starter en med en skjev grunnmur kan en i mindre grad korrigere for det når veggen oppå er ferdig, uten å dermed introdusere nye feil. Men tømring er i større grad en prosess som av natur bygger på måling, og en oppmålingsbasert kopieringsprosess kan dermed ligge mye nærmere prosessen originalen ble bygget gjennom. Samtidig har bua som leirkaret langt flere kvaliteter enn de rent estetiske, og kanskje er dette grunnen til at vi i større grad tilgir at ingen stokk i veggene på kopien av bua har samme tjukkelse som de i veggen på originalen.

Disse faktorene plasserer treskjæring i en (potensielt) ganske unik kategori av prosessuelt autentisk kopiering. Prosessen er rent subtraktiv, og materialet er i svært liten grad plastisk. I det noe er skåret bort kan det ikke legges tilbake eller bøyes til å passe. Skjærearbeidet er i stor grad intuitivt styrt, og den opprinnelige prosessen har liten grad av måling en kan støtte seg på i kopieringen. Det er også et stort antall steg, som alle kommer etter hverandre i en rekkefølge og ofte har irreversible konsekvenser for resten av prosessen. Antallet individuelle steg med konsekvens videre er kanskje unikt for oss som treskjærere.

Linjeføring, spenst og umiddelbarhet er kvaliteter som gjerne er sentrale for bedømming av et stykke treskjæring. En enkelt flis skåret bort i vanvare kan være nok til å bryte flyten i en linje irreversibelt om den også skal stemme med elementene omkring i en presis kopi. Spenst kan knapt måles, det må føles, i kontrast av natur med en metrisk tilnærming.

Dette kompliseres videre av at en jobber med et stort antall organisk formede flater som må treffe hverandre nøye der de møtes for å se riktige ut, men har få rette linjer eller flater å måle fra. Dette spiller kanskje sammen med at treskjæring er en rent ornamental handling, og en evaluerer sjeldent treskjæring på noe anna grunnlag enn det visuelle, estetiske - en har ingenting å gjemme seg bak om kopien ikke blir lik.

Dette kan også være et naturlig punkt å gå tilbake til begrepet «kopi». Hva legger en i det? Det handler ikke (eller bør ikke handle) om at alt må være nøyaktig likt som originalen, men at en definerer før en begynner hva som skal være likt, og presiserer etterpå hvor en tillot avvik. Et eksempel her er hvordan vi avvek fra prinsippet om én planke fra førstestokken som emne, og limte sammen tre biter. Dette var en nødvendighet for å lage et emne med rett størrelse og liknende egenskaper som forbildet. Et anna og like «gyldig» startpunkt kunne vært at en tok det største emnet en kunne finne, og tilpassa ornamentet til en planke som i praksis ble litt for liten. Denne metoden benyttet vi da vi skar den utskårne hjørnestolpen utenfor Urnes sommeren -23. En innfallsvinkel som denne er nok vanligere i tømrerfaget hvor en jobber med det tømmeret en har tilgang på, og forholder seg til det som man antar de ville gjort den gang da. Hver enkelt stokk blir ikke lik i dimensjoner, men uttrykket i sum blir tilsvarende - en metode som «prosessuelt» kan kalles mer «autentisk». Men geometrisk og i form ender kopien på denne måten lengre fra originalen enn om en modifiserer emnet gjennom liming og liknende.(5)

Dette valget av innfallsvinkel gjør god dokumentasjon avgjørende, og alle disse små og store kompromissene en må gjøre kan være spennende observasjoner i seg selv. De grove trekkene om hvordan arbeidet vil foregå kan en i stor grad forutse før det begynner, om en har noen års faglig erfaring å basere seg på. Summen av de små overraskende observasjonene - som fraværet av borrehull på hjørnestolpen, hvordan det er flest borremerker mot ytterkant av portalplanken, eller hvor ujamne bunnene er (link) er det som gjør kopieringsarbeidet verdt noe mer enn at man «bare» sitter igjen med en replika. Dette gjør gode fortløpende notater ved arbeidsbenken uvurderlig, men fordrer også en struktur for hva en ser etter, og et presist utgangspunkt for hver operasjon.

Her igjen blir det verdifullt med diskontinuerlig prosessuelt autentisk kopiering som metode for forskning gjennom prosess samtidig med presis kopiering. Tydeligheten i framgangsmåte og dokumentasjon gjør det mulig med distinkte prosessuelle steg og kopierings-/ korrigerings-steg. Bevissthet om disse distinkte, adskilte stegene gjør både forskningen en får ut av det prosessuelle   mer redelig, og det kopierte resultatet til slutt mer presist. En får hele veien en serie etterprøvbare og testede hypoteser som kan dokumenteres og drøftes videre. Men det krever både bevissthet om prosess og en plan for hvordan de forskjellige stegene adskilles, og hvordan en bruker korreksjons-stegene mest mulig presist.

Kanskje kan dette være en bit av løsninga på et (akk så evig) spørsmål Terje Planke stiller: «Så hvordan kan man få et fagfelt som dette, i form av et praktisk håndverk, til å passe inn som systematisk og kvalitetssikret forskning?» (Planke 2022 s. 252). Kanskje kan denne måten å behandle prosessuelt autentisk kopiering som en diskontinuerlig prosess hjelpe oss med å «veksle mellom teori og empiri, eller mellom teori og praksis» (s.253), og på den måten bygge opp en faglighet fra innsiden i måten vi arbeider med historisk treskjæring?

Til sist en slutt-note om begrep. «Prosessuelt autentisk kopiering» er allerede et språklig tungt begrep, og «diskontinuerlig prosessuelt autentisk kopieringsprosess» kan vel kalles parodisk knotete. Om vi skal bruke språk til å formidle og kommunisere bør det være presist, men ikke fremmedgjørende. Jeg skal ikke påstå å ha svaret på hva vi bør kalle denne framgangsmåten, men ettersom kopi allerede innebærer en idé om likhet kanskje «prosessuell kopi» er godt nok - om vi som utøvere er bevisste de bredere implikasjonene og formelle kravene? Og om en samtidig skal være ærlig om at en perfekt kopi aldri er oppnåelig, kanskje «prosessuell gjenskapning» er enda bedre? Eventuelt for å ta med metoden jeg foreslår her er kanskje «hypotesedrevet prosessuell gjenskapning» en presisering

1. Erfaring fra da vi sommeren 2023 skar en kopi av den utskårne hjørnestolpen fra Urnes stavkirke, utført i helt ferskt virke etter en relativt intuitiv tilnærming i større grad enn nøyaktig måling.

2. Eksempler på dette er mange spor av at de har borra for dypt og etterlatt merker som Krogh har beskrevet og systematisert (Krogh 2011, s. 54-72, 155) og som også er beskrevet av Boni og meg selv (linker), ujamne bunner (link), og flere avknekte biter som ser ut til å ha vært reparert kontemporært.

3. Se innlegg «Bunning – en hypotese» (lenke), men merk at dette innlegget baserte seg på de områdene som ble skåret «godt», og eksempelet i denne teksten viser til et tilfelle hvor avviket ble stort på grunn av ulik tilnærming. Konklusjonene av blogginnlegget om bunning og dette avsnittet er ikke inkompatible selv om de framstår som i konflikt. Spriket mellom dem viser derimot variasjonen i bunningen.
4. Denne framstillingen av pottemakeri er selvsagt en grov overforenkling, men jeg mener den likevel tjener til å få fram et poeng, håper de keramikere og pottemakere som måtte lese dette kan tilgi meg den. Dette er også en grei anledning til å adressere hvordan det å skjære unika som en stavkirkeportal er et helt annet håndverk enn å skjære for eksempel hundre stolrygger med samme rosett på midten. De grunnleggende skjæreteknikkene kan likne, og verktøyet er ofte ganske likt, men tilnærmingen er en helt annen. Der de hundre stolryggene handler om å bryte ned rosetten til et lite antall snitt for å raskt få en ønsket effekt, handler portalen om å dvele over linje etter linje med jernet til portalens karakter er rett. Egentlig kunne vi hatt bruk for et ord-par som pottemaker og keramiker for å skille mellom disse to håndverkene vi kaller treskjæring. Og til sist takk til Frøydis for poenget med hvordan pottemakeri handler om å lage sett, og for masse god redigeringshjelp. Og Boni for å ha stilt meg spørsmålet om tømring og pottemakeri.

5. Det virker nærliggende også å innvende her at den ganske vanlige praksisen med å finne et emne som er for stort, og så hugge det ned til rett størrelse, kanskje er et nesten like stort prosessuelt brudd som det er å lime stykker til et som er for lite.

Krogh, Knud J. 2011. Urnesstilens kirke - Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes. Oslo, Pax Forlag.

Planke, Terje  2022. Etterord - Noen betraktninger om håndverksforskningens teori og metode. I: By og bygd 49. Årbok for Norsk Folkemuseum

Renmælmo, Roald og Kai Rune Johansen 2022.URNESPORTALEN,VERKTØYSPOR OG HANDVERK. I: Fortidsminneforeningens Årbok 2022. Oslo, Fortidsminneforeningen.

Thun, Terje et al 2016. Dendrokronologi gir stavkirkene nytt liv. I: Bevaring av stavkirkene. Oslo, Pax forlag.