Skrevet av: Kai Johansen
Publisert: 27. august 2023
Urnes stavkirke er et UNESCO-verdensarvsted og ligger på Ornes i Luster kommune i Vestland fylke, Norge. Det er den eldste bevarte stavkirken i landet og har vært i kontinuerlig bruk siden den ble oppført på 1070-tallet. Den er også det eneste eksemplaret av stavkirker i Urnes-stilen, en stil som ble utviklet av vikingene i kontakt med det kristne Irland og England. Urnes stavkirke har vært oppført på UNESCOs verdensarvliste siden 1979. Den blir ofte omtalt som et av de vakreste eksemplarene av norske stavkirker og har vært et populært turistmål siden 1850.
Urnes stavkirke er spesielt vakker på grunn av sin arkitektur og detaljerte ornamentikk. Det er en bemerkelsesverdig sammensmeltning av nordisk og europeisk kultur, religion og arkitektur fra det 11. og 12. århundre. De dekorative detaljene av, dyr, planter og menneskelige figurer, samt den totale mengden med dekorerte flater overgår alle de andre stavkirkene i kompleksitet og eleganse og skjønnhet.
Dørbladet på Urnes stavkirke er det eneste dørbladet med skjært dekor, det satt sammen av to deler for å bli bred nok og det er gjort mrd not og fjær.
Portalen har vært grundig undersøkt av kunstnere, arkitekter, arkeologer og mange forskjellige fagfolk opp gjennom tiden i snart 200 år, men arkitekten Knud Krogh er nok den som har studert originalen mest inngående noe som ende i en publikasjon Urnesstilens kirke, der han prøver å finne ut mest mulig om hvordan den tidligste kirken på Urnes kan ha sett ut. I seinere tid har portalen og kirken blitt dokumentert med dokumentasjonsmetoder som fotogrammetri og laserskanning, men det ikke så mange som har sett nærmere på dørbladet, fra en håndverkers ståsted.
DØRA
Dørbladet er av furu og består i hovedsak av et bredt bord, men det er lagt på et smalt stykke på høyre side for å få nok bredde. (når du står inne i kirka) Dette stykket er tilpasset til resten av dørbladet med not og fjær. Okene på baksida av døra er av bjørk og er festet med gjennomgående nagler gjennom dørbladet. Utvendig har naglene firkanta tverrsnitt, trulig koniske med noe større diameter utvendig. Innvendig er de runde og låst med årette (kile) som låser naglene. Flata innvendig på døra er sletta med pjål.
Nederste oken i bjørk.
Døra i portalen fremstår som original og har dekor som passer sammen med de andre delene av portalen. Relieffet på døra er mye grunnere enn på portalvangene, så behovet for spesialverktøy her er ikke så stort. Her finner vi spor etter treskjererjern (skulp) til arbeidet med bunning. Der vi forventer å finne V-jern spor finner vi at kuttet er laget med to kutt , da kan det være skråkniv eller andre rette treskjærerjern, jeg finner ikke spor av V-jern på noe ornamentikk fra middelalderen. Trolig er det de samme håndverkerne som har snekret på både portal og dør, og det kan ha vært flere som har samarbeidd og hatt en felles plan for utforming og ornamentikk.
Døra er 258cm høg, 81cm brei og ca. 5cm tjukk. Dørbladet er sammensatt av to deler, den ene et bord på 74cm bredde, og et smalere på 10cm ink. fjær på 3cm. Borda er felt sammen med not og fjær, og de er holdt sammen med tre oker av bjørk, som er festet med gjennomgående nagler gjennom oker og dørblad. Naglene har firkantet tverrsnitt utvendig og runde innvendig, med ca. 12mm diameter, en halv norsk tomme.
Innvendig er de årrettet og får da et nokså ovalt tverrsnitt. Den nederste oka virker som om den er flyttet og plassert noe høyere i sammenheng med at døra på et tidspunkt er kappet i underkant. På denne oka har naglene rundt tverrsnitt utvendig. Den avrundede overkanten av dørbladet er fint tilhogd med øks.
Passer er trolig brukt til å risse opp detaljer til ornamentikken, og det er synleg spor etter slik oppmerking på flere av søylekapitelene inne i kirken. Spor av passer finner vi på døren. Sammen med passeren kan det ha vært brukt rissenål og/eller knivspiss til merking, men det kan være vanskelig å skille disse verktøyene fra hverandre.
Det er slående å se den presise sammenfellingen av de to bordene i døra. Det er så nøyaktig gjort, at det er vanskelig å legge merke til at dørbladet består av to bord. Nota er trolig laget med et ganske smalt grøypjern som kan skjære dypt, da nota er 4,5 cm dyp, og nota er rundet i bunn. Fjæra er ca. 3,5cm høy, og i enden er det tydelig at fjæra er avrundet i kanten, trolig for å monteres lettere.
Fugen mellom de to bordene i døra er veldig tett og fin, og jeg har ikke klart å påvise spor av øks for å tilpasse fugen. Det må ha vært brukt et redskap og en arbeidsmåte som gir god kontroll på fin-tilpassing av de to delene. I dag ville vi tenkt at spesialtilpasset høvler måtte til for å få til en så nøyaktig tilpassing, men slikt verktøy var så vidt vi vet ikke vanlig på den tiden døren ble snekret sammen.
Baksiden av portaldelene og dørblad er pjålet med en pjål med svak krumning i stålet. En opplever flaten som plan og jevn, men ved nærstudie ser man at det er svake langsgående «renner» etter pjålen. Pjålingen er gjort på langs av veden og ser ut til å ha fulgt medveden. Det er lite utriving rundt kvistene i emnene. Det som er litt interessant er at det er to store kvister i det største emnet, ornamentikken på utsiden er komponert slik at ingen linjer krysser kvisten, den ene ligger i bunnen av ornamentet, den andre ligger i kroppen på et dyr.
Syllstokk og stavleie har spor av glepphogging/sprette- telgjing, men sylla er pjåla over golvnivået, så mesteparten av øksespor her er borte.
Like innenfor kanten av dørbladet er det spor etter profilpjål. Den har trolig hatt et land som styrer langs kanten av dørbladet for å sikre jevn avstand. På låsestokken til døra
er det også spor etter profilpjål, men med en annen profil. Håkon Christie har systematisert en oversikt over de ulike profilene han har registrert i kirken og det er ganske mange ulike varianter som alle mest sannsynlig er laga av profilpjåler med land, da de følger en kant.
Teksten om døra er bearbeid fra en artikkel publisert i årboka for fortidsminneforeningen 2022, Urnesportalen verktøyspor og handverk, skrevet av Roald Renmælmo og Kai Johansen.
Grøypjern, hva er det?
Sakset fra bloggen til Håvard Kongsrud Høvel og Hage: https://hoveloghage.wordpress.com/2023/02/15/groypjern/
Håndverkere bruker dette verktøyet til å ta ut en grøyp eller not, i gulv- og veggbord, slik at en fjær kan passe inn for koble sammen to material deler. Det kan også brukes i møbler som stoler og kister. I dag er det vanlig å ha not i gulvbord eller panel. Grøypjernet ble utover 1600 tallet avløst av plog-/nothøvelen (eng: Plow plane/grooving plane, ty: Noothobel).
Grøypjernet har navn etter funksjon, og forma på jernet varierte etter behovet, fra svære måsåfar til små renner. Å greypa, kalte de det i norrøn tid når de notet eller innfalset bygningsdeler, for eksempel: þu skalt ok gera fialar þær er vppstandi i tialldbudina af triam sithem alnar langar enn halfrar alnar breidar ok greypa hueria vit adra.(Stjórn, 2. mosebok 27). Greypijárn finnes nevnt på Island blant annet snekkerverktøy i 1504 og 1525. Navnet finnes i nyere tid ellers brukt på treskojern, merkejern, rivjern og meddragskniv.
Bildet viser en av flere varianter av grøypjern. Dette er utviklet på grunnlag av gamle verktøyspor, til prosjektet Rolstadloftet på folkemuseet. Det er mange varianter av dette verktøyet i arkeologien, og finnes ennå i noen av de gamle verktøykistene til håndverkerne rundt om i landet.
Groping-iron
I Vest-Europa var ploghøvelen i vanlig bruk på 1500-tallet, slik den før hadde hadde vært hos romerne. Men også i tida mellom fantes det verktøy for å kutte "grooves". På engelsk finner vi navna grooving iron/groping-iron.
Goodburn 1993 diskuterte groping-iron i lys av nyere engelske utgravninger. Han merket seg at bjelker og planker ofte hadde irregulære eller bølgete notinger i angelsaksisk tid, vikingtiden og middelalderen. Et krokete jern ble brukt til å bryte fibrene i bunnen av grøfta og jevne den ut etter at den først var tatt ut med øks, og han etterlyste hjelp til å identifisere verktøyet.
Blant Jens Snedkers etterlatte verktøy i danske Randers i 1549 var «4 hand høfler, 2 lang strighøfler og en plog» (Norman 1954: 102 og note 14). Var sistnevnte en ploghøvel eller et grøypjern?.
I 1400-tallsdiktet «The Debate of the Carpenter’s Tools» finnes et grooping iren. Vi antar at dette var et grøypjern, sjøl om det også her er en viss fare for sirkelslutning: «However, a Latin vocabulary of 1440 equates “growynge or gravynge yryn” with Latin runcina (which usually means a plane), or scrophina otherwise strophnia (a rare medieval Latin word that a modern dictionary of medieval Latin, in a nice example of circular reference, defines as “grooping-iron, cooper’s gouge”!)»ref. Roy Underhill 2012 foreslo at det kunne være sammenfallende med et sentraleuropeisk verktøy som var i bruk inn i vår egen tid.
På ukrainsk er det visstnok praska (праска) og på russisk utiug (утюг), som begge ellers brukes om strykejern. Tsjekkisk: Fugač/fugovník, også brukt til takspon, moderne rekonstruksjon. Polsk: Nutownik (for takspon), Pugucz (for kistemaking), blant annet arkeologisk funn fra 12-1300-tallet. Fransk: Une rainette double pour le rainurage. Tysk: Schindelzieheisen.] Fransk: «Une rainette double pour le rainurage»
sakset fra bloggen til Håvaard Kongsrud Høvel og hage: https://hoveloghage.wordpress.com/2023/02/15/groypjern/
Innfestning.
Avgrensning i utprøvingen. Jeg har ikke prøvd å feste emnene på noen historisk måte under disse forsøkene, da det er selve utprøvingen av de forskjellige verktøyene som var målet. Det er selvfølgelig interessant å tenke igjennom og å prøve å feste emnene slik jeg tror de kan ha vært festet. Særlig delen med fjæra da den er veldig smal, den største delen er så stor og tung at den står i ro av seg selv. En mulighet kan jo være å prøve to påler i bakken med en kløft oppe hvor man kiler emnet fast. slik vi ser på illustrasjonen under fra et glassmaleri i Chartres cathedral tidlig 1200-talls Frankrike, og slik denne polske filmen viser 3,40 min ut i filmen hvordan lager en linbråke: http://festesystem for emne fra 1975.
1 lag fjæra med skrape/ såtjern
Prøveklossene var helt tørr ved og veldig fersk/ våt ved begge var vanskelig å jobbe med. Det la seg ull på eggen og den sluttet å virke.
Ved rett arbeidsvinkel fungerte skrapen/ såtjernet nokså bra, ble handtaket for lavt fungerte den som en sikling, og var ikke effektiv i å fjerne materiale i det hele tatt.
Det som var vanskelig var styring ved kvist.
Vanskelig å bruke med motved etter kvist.
Svært tungt å «skrape» seg ned til ønsket dybde da den skapte flaten ble ujevn i tykkelse.
Faktorer som gjorde det enklere, var å lage et riss der hvor eggen stoppet «dybden på fjæra» somfungerte som et land til høvel.
Eventuelt, bruke en ploghøvel til samme funksjon, som erstattet risset.
Konklusjon: Verktøyet fungerer, men vanskelig å få en jevn flate som skal være siden på fjæra, krever mye øvelse og trolig finpussing med et treskjærerjern rund kvist for å få jevne flater. Vanskelig med manglede dybdestopp, da fjæra er kon, jeg må da bevisst holde verktøyet på skrå/ ut av vater for å oppnå den kone formen, og ingen referanser som sier når man er dypt nok på falsen.
Såtjern, vanskelig å bruke blir mer som en sikling, gir ujevn overflate
styre tapp gir jevn bredde når man drar jernet.
skjærer som en sikling.
2. Pjål med smalt stål og sidestyring
Jobbet i tørt virke.
Dette er en smal pjål ca en tomme egg og med sidestyring/ land. Denne pjålen krever oppriss og fjerning av material før man tar den i bruk, da tangene er breiere enn eggen. Det vi si at tangene tar i og hindrer eggen i å komme dypere, hvis ikke materialet her er ryddet bort, det kan gjøres med en knivspiss/ treskjærerjern. Man mister også styringen på pjålen da sidestyringen ikke når ned til kanten da jeg startet med å økse bort det meste av matterialet. ( fra strek til strek)
Det er en krevende måte å lage fjær på og krever mange arbeids opperasjoner da man må veksle mellom å senke nivået for tangene og jobbe ned pjålen. Resultatet blir for upresist.
3 Pjål med flatt stål, og like bredt som tangene
Jobbet i tørt virke.
Jeg merket opp de dimensjonene på fjæra,og prøvde en pjål med bredt helt helt flatt stål uten sidestyring, denne pjålen har egg helt ut like bredt som tangene, det viste seg at den pakket fort da sponen stoppet i tangene, jeg satt inn en liten skråskjært kile som ledet spon forbi tangen og nå fungerte høvelen betydelig bedre. Noe som viste seg vanskelig var å få starten rett da pjålen enten spiste seg ut eller gikk over strek og tok for bredt. Jeg tok da et treskjærerjern og risset et kutt der jeg ønsket at fjæra skulle starte, ( dvs. Dybden på fjæra) senket meg ned inn mot kuttet slik at pjålstålet hadde en fals å jobbe inn imot. Det gikk fint å fjerne material, men vanskelig å få jevne kanter og flater da landet, fremsto på pjålen det som lager arbeidsvinkelen til eggen, var litt breiere enn stålet, den vil da ligge oppå kanten hele tiden og jeg får en mer og mer butt vinkel på eggen noe som ble mer og mer som en sikling. Det var også vanskeligheter rundt kvist med tanke på styring og jevn overflate. Resultatet ble ikke godt nok med tanke på presisjonen som er på not- fjær og sammenføyningen mellom disse to delene.
4. Øks
Jobbet i tørt virke.
Jeg tegnet opp fjæren i endeveden og snorslo på lengderetningen. Økset meg inn til strek, hugg så 90 grader på flaskveden og la emnet på kant og hugg 70 grader for å oppnå koningen på fjæra, utfordringen er å hugge så presist som på originalen. En mulig, men krevende jobb. Øksa sammen med et stemjern fungerer, når jeg økser dybden på nota og stemjernet lager falsen. Resultatet ble for upresist sammenlignet med originalen.
5. Stemjern fra Mästermyrfunnet
Jobbet i tørt virke.
Tegnet opp fjæren i endeveden og snorslo på lengderetningen.
Jeg risset med jernet langs linjene jeg hadde tegnet på og begynte så å tappe meg ned.
Dette var en effektiv og presis måte og det var enkelt å lage koningen på fjæra.
Enste utfordringen var at jernet fulgte veden litt der den bevegde seg rundt kvist, men det var enkelt å justere inn.
Resultatet blir presist.
6. fletthøvel/semshøvel, verktøy fra 1600-1700-tallet
Jobbet i tørt virke.
Jeg høvlet med semshøvelen på tanna gav riktig bredde, høvlet et svært presist resultat, men måtte finskjære falsen med et tresskjærerjern da jeg vinklet høvelen etterhvert for å oppnå koningen.
fletthøvelen hadde riktig bredde in til land. Høvlet fals/ fjær uten problem. Svært presist resultat.
Not med forskjellig fremgangsmåte
1 Grøypjern fra Haltdalen
Jobbet i tørt virke.
Dette jernet er en kopi av et jern som ikke er et arkeologisk funn, men kanskje 100-200 år gammel. Grunnen til at jeg velger å ta det med er at vi har svært like jern funnet i arkeologien. Dette jernet gir en paralell grøyp ikke kon, noe som avviker med originalen. Da det kun har egg i front av jernet og ikke opp langs sidene slik at det kan skjære veggene, dette skaper vanskeligheter så snart jeg kommer 15mm ned i emnet. Jernet begynner å sette seg fast, og kile seg i veggene.
Jobbet i tørt virke.
Jernet er lett å styre og starte med, uten styrespor. Utfordringen er at jeg kommer ikke dypt nok og klarer ikke å lage en kon not. Jernet er også for bredt slik at selv på det breieste punktet i nota er jeg utenfor ønsket bredde.
2 Grøypjern fra Hamar.
Jobbet i tørt virke.
Dette jernet er en kopi av at arkeologisk funn fra Hamar datert vikingtid.
Kopi smidd av Mattias Helje. Grøypjernet har slipefasen på innsiden, noe som gjør at det pakker seg fort. Svært vanskelig å starte med da det lett glir sideveis. Det lager en paralell grøyp ikke kon, og jeg klarer ikke oppnå ønsket dybde. Det er for bredt spor i forhold til originalen. Det er breiere bak i forhold til eggen så det kiler seg fast når det kommer litt ned materialet. Resultatet ble for upresist sammenlignet med originalen.
https://digitaltmuseum.no/0210211964246/hovel 
https://digitaltmuseum.no/0210211964246/hovel
3 Grøypjern krok, Rolstadloftet
Dette jernet ble utviklet i sammenheng med restaureringen av Roldtad loftet 1200-talls loft på Folkemuseet. Smidd av Mattias Helje. Dette ligner på et jern som er funnet i Mastermyrfunnet, som lager en paralell grøyp. Eggen opp på sidene av jernet er effektive og nødvendige. Det er breiere bak i forhold til eggen så det kiler seg fast når det kommer litt ned materialet. Skjeftingen er til hinder for å oppnå ønsket dybde i tilleg til at det kiler seg fast ved 15-20 mm dybde. Verktøyet kan sammenlignes med et krokjern i Mastermyrfunnet. Resultatet ble for upresist sammenlignet med originalen.
Illustrasjon fra Mastermyrfunnet typolgisk datert til 900-1000 tallet
4 Horj, Groove knife, Hornyoló”, Krok kniv
Dette er et verktøy vi idag kjenner fra sentral-øst Europa, vi finner det på landsbygda hvor moderne elekstriske verktøy ennå ikke har tatt over. Ved nærmere leting finner man dette verktøyet i Polen, Tyskland, Nederland og Frankriket fra 1100 tallet og opp igjennom middelalderen. Dette verktøyet er lett å styre og presist å jobbe med, både på ønsket bredde og på ønsket dybde. Svært presist resultat.
chartres katedral viduene laget mellom 1205 and 1240, her kistemaker, møbelsnekker 
Detalj av vinduet med kistemaker og møbelsnekker, her ser vi tydelig krok jernet i bruk.
František Ungr fra tsjekkia har sendt noen bilder hvor han restaurerer et tak med dette jernet. Fjæra lager han med bandkniv og skavhest, den aviker fra Urnes i utforming, men nota er svært lik.
5 Ploghøvel
Denne høvelen har fast bredde på nota og fast dybdestopp, så jeg kombinerte med to ploghøvler , en som kan høvle 5cm dypt men manglet sidestyringen. Resultatet er at en høvel er et svært presist verktøy, men fikk ikke nok bredde på nota, kon not og heller ikke rund bunn i nota.
6 Treskjærerjern
presist verktøy, men arbeidsomt å komme ned til ønsket dybde og få en helt jevn vegg opp i nota.Det var også vanskelig å rydde bunnen i nota. Treskjærerjernene kilte seg fort fast da nota skulle være kon.
Resultatet ble for upresist sammenlignet med originalen.
7 twibil/ twybil
jobbet i tørt virke
Merket opp ønsket bredde og dybde på emnet og begynte å dra kniven, lagde en pyramide i miten som jeg fjernet med krokjernet i andre enden, med litt teknikk var dette en svært effektiv og presis måte å fjerne materialet på. Det gikk raskt og det ble svært ryddige flater, vegger og bunn. Avviket er at bunnen blir flat i forhold til Urnes, men veggene ble svært ryddig og presis. Jeg snoret opp fjæren og brukte kniven på å dra og det viste seg å være svært effektivt til det også, svært ryddig og presist resultat
Resultat svært presist, men med flat bunn. Lagde fjæren enkelt.
Det er vanskelig å konkludere endelig, men en del verktøy kan helt klart utelukkes i denne sammenhengen, da arbeidsprosess er for krevende og presisjon og flater ikke stemmer med Urnes. En ting som jeg erfarte mens jeg prøvde ut disse jernene er at de norske jernene har eggen ca 90 grader på emnet når de skal skjære, ( grøypjern fra Haltdalen og fra Rolstad) Hamar avviker litt på vinkelen det må holdes litt nedover for å oppnå best styring og skjæring. Krokjernet og Twibil jernet jobber svært effektivt når de får en skrå vinkel på eggen i forhold til emnet, noe som gjør det lettere å dra disse jernene. De norske jernene vil ikke skjære hvis jeg holder eggen på skå mot emnet, enter tar handtaket i eller så tar bakenden av jernet i og ikke eggen, uansett så arbeider ikke jernet med vinkel på eggen.
Det er to verktøy som skiller seg ut som interessante i denne sammenheng og det er krokjernet fra Øst europa og Twibil fra England, krokjernet lager en not med rene glatte vegger og en bunn som har en svak krumning, lik Urnes. Twibil jernet lager både en not, riktignok med flat bunn, men også fjæren veldig greit. Så når jeg skal i gang er det nok mest sansynelig at det er disse to jeg jeg vil bruke for å få til not og fjær til døren på urnes.
