Rekonstruere Bjølstadportalen.

Til tross for sin litt sørgelige forfatning, og sin plassering, -spikret opp som beitskier-, rundt døra på en laftekirke i Heidal, er «Bjølstadportalen» noe av det mest eiendommelige vi har bevart av kunst fra den tidlige kristningstiden i Norge. De to bevarte portalfragmentene forteller historier som strekker seg langt tilbake i vår kulturhistorie, lenger enn stavkirkene vi fortsatt har stående, og inn i vikingtiden. De forteller om byggeskikk på 1000-tallet, og om Urnesstil, om verktøy og håndverk, og de gir oss et innblikk i hvordan kristningen foregikk den gang. Og på toppen av alt dette forteller de noe om verdisyn og gjenbruk gjennom tiden. Noe er for flott til å gjøre seg av med, og noe vil man bevare uansett.

To tiler.

Portalfragmentene består av to avhugde veggtiler som har omrammet en døråpning. Det kan vi være ganske sikre på. Om de kommer fra en kirke kan vi bare gjette oss til. På tilenes utsider er det notspor, der de neste veggtilene har blitt føyet inn, mens det på innsidene er en «ramme», i tilenes fulle tykkelse, som har fungert som dørkarm. Vi finner ett hengselfeste på den venstre planken, og et merke etter en lås på den høyre. Hengselfeste er nok originalt mens merket etter låsen kan ha kommet til senere ved gjenbruk, men kan også være fra da portalen ble bygd. «Rammen», eller kanten på plankene er svært tynn og nedslitt, og har nok vært ørlitegrann tykkere originalt. Den er nesten helt borte på den høyre planken.

Tilene har hva jeg vil kalle flyvinge-tverrsnitt, med en flat bakside, og en buet framside, som går fra tykk inn mot døra, og tynnere mot der de har ligget an mot neste veggtile. Slik ser gjerne veggtiler i stavkirker ut. Veggene er slette på innsiden og bølger seg bortover på utsiden.

Avhuggingen av lengden på de begge, er åpenbart gjort med tanke på gjenbruk som dekorasjon, da det utsnittet som nå er bevart, så å si består av to temmelig symmetrisk speilvendte dyr som står rett ovenfor hverandre. Dyret på den venstre planken har dessverre fått kuttet av bakbena, men pussig nok, er bakparten på et annet bortkuttet dyr, med på å skape en balanse og en forunderlig symmetri allikevel.

Ornamentikken.

Det har ikke vært helt enkelt å stadfeste alderen på plankene ved bruk av dendrokronologi og karbontesting, men det arbeides fortsatt med det, og kan hende får vi et svar på, i hvert fall når trærne som plankene kom fra, ble felt. Men stilmessig hører ornamentikken vi ser på portalen innunder «Urnesstilen», som var på moten, og i bruk, til å utsmykke alskens gjenstander og monumenter, fra rundt midten av 1000-tallet, og litt utpå 1100-tallet.

Hva som gjør at vi definerer noe som Urnesstil, er at vi møter en egen fauna av ulike dyr, som beveger seg etter visse mønstre og som har en anatomi, særegen for denne stilen.  De karakteristiske trekkene er så påfallende at man sjelden er i tvil om hvorvidt noe er utført i Urnesstil eller ikke, allikevel finnes det en god del variasjoner fra gjenstand til gjenstand, og mellom ulike materialer de er utført i. Det er vanskelig å sette seg inn i om kunstnerne den gang hadde noen særlig bevissthet om at de jobbet innenfor stilarten. Det er vi,- i ettertid-, som har trukket opp grensene, og skapt definisjonen av denne.

Men felles for alle de bevarte gjenstandene vi har i urnesstil, er at de innehar sine egne, til tider nokså strenge, retningslinjer. Ornamentikken består av et repertoar av elementer som gjentar seg innenfor visse mønstre. For eksempel kan en type dyr alltid være framstilt i profil, mens andre kan både være vist ovenifra og fra siden.  Noen viser bare det benet som er nærmest betrakteren, mens på andre gjenstander kan også de bakliggende bena vises. Dermed kan et «stort» urnesdyr enten være tofotet, eller firfotet, selv om de ellers oppleves som samme type vesen.

Store dyr og små dyr.

Nokså gjennomgående i det meste av Urnesstil er at det er store dyr, som regel med lemmer, som flettes inn av mindre dyr, som oppleves mest som ormer. Noen ganger ser det ut som en kamp på liv og død, der de biter hverandre ustoppelig, mens andre ganger er det en mer fredelig sameksistens, slik vi ser den på Bjølstadplankene.

Bjølstadplankenes ornamentikk er så definitivt innenfor rammene av urnesstilen, men det er allikevel ikke lett å finne parallelle verk som innehar det sett av elementer, og det repertoar som kunstneren bak denne portalen har satt opp for seg selv.  

Hvordan å komponere et ornament?

Når urnesstil ble brukt til å fylle en flate, ser vi at noen store dyr ble malt eller tegnet ut med de bevegelsesmønstre som disse dyrene var underlagt. Det er gjerne store runde bevegelser, sirkler 8-tallsformer og S-er. Dyrekroppene kan gjerne flette seg inn i hverandre.  Dernest flyter lemmene ut av kroppene i slake, men akk så spenstige linjer. Hofter og skuldre markeres med en spiral som starten på den konturen som ligger inn mot lysken eller armhulen. Et kneledd eller albue vises som en liten flik som bryter opp linjeføringen fra lår til kne, og fra overarm til underarm. Til tross for sin langstrakthet og pølselignende fasonger, utføres kroppsdelene med en dynamikk som i penselstrøk, som aksentuerer anatomien.  Når disse elementene er på plass, introduseres de neste dyrene; ormene.

Ormene er tynne, stort sett jevntykke og deres oppgave er å danse rundt de store kroppene i sirkler og løkker og fylle ut ornamentet til komposisjonen har god flyt og eleganse.  De store dyras føtter eller klør blir plassert i samme del av prosessen som ormene, de smyges rundt til de finner den plass der de gjør mest nytte kompositorisk.  Det meste av urnesornamentikk bærer et preg av å være temmelig intuitivt og umiddelbart komponert. Man aner farten og intensiteten i komponeringen. Utrykket oppleves som litt kaotisk og rotete. Ubalansert plasserte kroppsdeler blir «justert» på plass ved hjelp av de tynne dyrene osv. Det er som ville penselstrøk.  Men fullt så enkelt er det ikke…Det burde være det, og var kanskje det for de virtuose kunstnerne, men det er flere regler som skal følges.

Senere når verket skal hogges eller skjæres, så støter kunstneren på en ny utfordring som lett kan overses i komponeringen. Dyrekroppene er underlagt en streng fletting. Det vil si at enhver kroppsdel i interaksjon med de andre kroppsdelene skal annenhver gang bevege seg over og under de kroppsdelene den møter. På den måten er hele ornamentet flettet sammen som et nett uten løse masker. Vi kan av og til se at kunstnerne har vært tvunget til å introdusere en tentakkel her og der, skytende ut litt ulogisk av en kroppsdel, for å få det hele i hop.  Det kan synes som at ved komponering av urnesornamentikk, så setter kunstneren i gang med en klar, litt streng plan, om hvilke systemer og regler som skal gjelde, men så må regelverket løses opp litt underveis, for at ornamentet skal dras i havn og fungere estetisk, så vel som «teknisk», etter de oppsatte reglene. Disse regelbruddene sees gjerne når de tynne elementene skal binde alt i hop, og litt pussige avvik kan forekomme.

Gjenskape Bjølstadportalen.

De tømrede delene til en hel portal er ganske store. Det er digre flater som skal forsynes med ornamentikk. Så store at man ikke får den hele oversikt over hva som foregår før man trer ett par skritt tilbake og kan se helheten. Utsmykkingen må komponeres, proporsjoner må måles ut, sentrale punkter må plasseres. Symmetri sees ofte i urnesutsmykkinger, ikke nødvendigvis med matematisk presisjon, men nok til å skape balanse og harmoni.

Hva forestiller motivet på portalen?

Det finnes ikke mange portaler bevart i Urnesstil, eller kirkeportaler fra 1000-tallet.  Det finnes fragmenter her og der. Den best bevarte er selve Urnesportalen, som også har gitt opphav til navnet på hele stilarten. Den har blitt gjenbrukt i den senere stavkirken som fortsatt står i Luster i Sogn, men selv den har blitt kappet, justert og tilpasset det stedet den nå er plassert, som portal på nordveggen av den kirken som ble reist på 1130-tallet.

Men Urnesportalen er såpass intakt at den har sine to vanger, ett overstykke/overligger og et utskåret dørblad. Det er også mange andre deler av kirkeveggen som er bevart på Urnes, også utsmykkede veggelementer. Den forteller oss mye som kan være nyttig å vite når vi skal tolke fragmentene fra Bjølstad. Blant annet ser vi den rammen inn mot døra på begge. Og vi ser hvordan ornamentikken bare glir utover mot sidetilene, og ikke forholder seg like strengt til utsidene, og vi kan på de utskårede veggtilene se at ornamentikken er noe som kommer ovenifra og henger nedover som en kappe som er lagt over «skuldrene» på portalen.   Vi ser hengselinnfestninger, (selv om døra på Urnes har blitt snudd), og utformingen og sammenføyningene i overliggeren. Urnesportalen har også blitt kappet både i overkant og underkant, men det er adskillig informasjon bevart som ikke finnes på Bjølstadportalplankene lengre.  Ikke minst at portalutsmykkingen har vært del av en større dekorasjon som har strukket seg utover veggene, helt bort til hjørnestolpene, og også helt opp til mønet i gavlfeltet.

Døroverliggeren fra Brågarp viser kanskje en annen ytterlighet innen portalutsmykking i urnesstil. Fragmentet er selvsagt lite, men det antyder en litt enklere utsmykking. Lange slanke linjer som har fulgt døromrammingen og som rammer inn selve døråpningen, uten å nødvendigvis ha vært del av en større utsmykking som har boltret seg rundt på hele arkitekturen.

Hvordan avgrense et rekonstruksjonsforslag?

Det er ikke umulig at Bjølstadplankene har vært del av en stor omfattende veggdekorasjon, kanskje til og med sannsynlig. Kvaliteten på arbeidet og designen tyder på ypperlig håndverk og sånn sett har nok ikke kirkebygget i Heidal den gang hatt andre begrensninger enn de økonomiske.  Informasjonen i ornamentikken på fragmentene, antyder nok til å kunne rekonstrueres, med en viss grad av sannsynlighet, så langt plankene har strukket seg, men ikke særlig lenger. Det manglende nedre hengselsfeste kan gi en indikasjon på hvor mye lengre plankene må ha vært i underkant.

Ornamentikken i seg selv, viser bakparten på et firfotet dyr som stekker seg oppover der plankene har blitt kappet, og dette dyret må nødvendigvis, stilmessig ha hatt to framben, en nakke og et hode. Mellomstore kropper (som vokser ut av hæler og hestehaler?), på begge plankene ser ut til å bukte seg i området som fyller ut tomrommene rundt de store (nesten)intakte dyrene, uten ellers å ha noe tilknytning til hva som skjer under og over dem. Da er det kanskje ikke helt usannsynlig at det i så fall mangler to slike mellomstore kropper som burde ha samme utfyllende oppgave, rett over der plankene har blitt kappet, for å fylle ut rundt det store dyret vi ser bakparten på. På Urneskirka, så møter vi et firfotet dyr som et slags sentralmotiv,-både i gavlen og på portalen,-som interagerer med en rekke andre dyr som bare har to føtter. På Bjølstad er det åpenbart to slike firfotinger på hver portalvange. Det er uvanlig i urnesstilen, men en steinkiste fra Ardre på Gotland viser også to firfotinger.

Videre ser de tynne ormene, som er litt uklart om bare er tentakler som kommer ut av de større dyrene (For eksempel ut bak hælen), eller selvstendige dyr, ut til å gjøre en løkkebevegelse hver gang de større dyrekroppene krysser hverandre, og dermed knyte dem sammen. Dette er helt konsekvent og et særtrekk på Bjølstadplankene. Fenomenet kan sees på runesteiner i Sverige, men da ikke alltid konsekvent, og i langt mindre komplekse komposisjoner enn på Bjølstad.

I tillegg later det til at komposisjonen er konstruert ved at like store sirkler er plassert over hverandre, slik at buene i sirklene har fungert som hjelpelinjer der de store, dyrene bukter sine ellers slake kropper. Om man da fortsetter sirkelkomposisjonen oppover og nedover, har man grunnlag for å plassere bevegelsene i kroppene på de manglende delene av plankene.

Hva får man ut av en rekonstruksjon?

En rekonstruksjon, er en gjetning som man egentlig aldri kan vite om er riktig, og spørsmålet er da hvilken verdi en slik har?  I tilfellet Bjølstadportalen vil en rekonstruksjon nødvendigvis bli en tolkning basert på den lille informasjonen som plankene kan gi, i kombinasjon med hint man kan få fra andre verk som har en eller annen tilknytning til det man kan finne på Bjølstadplankene.

-I formidlingssammenheng og ved utstilling kan man «hjelpe» publikum til å se hva man faktisk ser på, hva fragmentene har vært en større del av.  Man kan lettere fortelle historien om bygningen som en gang fantes. Rekonstruksjonen behøver ikke være 100 prosent rett, den kan fungere som en forklaringsmodell.

-Forskningsmessig er enhver grundig tolkning og gjennomgang av historisk materiale et fruktbart bidrag til den større forståelsen av fenomenet som gjenstanden er en del av. I dette tilfelle, stavkirkeforskningen, og stilhistorien.

En teknisk gjennomgang av arbeidet med å framstille gjenstanden kan gi svar innenfor de overnevnte disiplinene, og også kaste lys over håndverkshistorien og materialforståelse. Verktøyene og prosessene som var involvert kan kartlegges.  Ved å rekonstruere en gjenstand og en prosess, dukker spørsmål opp som behøver svar, og utprøving kan gi svarene.

-Særegenheter ved Bjølstadportalen.

-De veldig rette linjene i de store kroppene.

- de tette «knutene» rundt flettingene

-ingen kamp. De stramme knutene erstatter bitingen?

-de korte lemmene på de store dyrene

-Konsekvent profilhoder?

-store, mellomstore og tynne linjer, som gjør 3 løkker eller sløyfer

-flere firfotede dyr

- Hodene uten skalle, som bare tynner videre som en forlengelse av halsene (NB: Forekommer på steiner og andre todimensjonale framstillinger)

Antatt framgangsmåte: Oppmerking med passer, male de store dyrene, med lemmer. Lemmene krysser i hvert fall 1 stor kropp. Plassering av de «mellomstore» kroppene, de gjør 3 løkke-eller sløyfebevegelser.  Fylle inn med knutene som skal bindes rundt alle krysningene, som ennå ikke har blitt knytt av lemmer. Knutene beveger seg i repetitative løkker.  Overordnede regler:  S-kurver, løkker, tre kroppstykkelser, konsekvent knyting av flettinger, framoverspissende øyne, føtter med to framovervendende tær, og hæl, aksentuering ved linjebrudd, neseslynger, ingen tydelige skaller.

Hva vil være relevant tilknytning og kan regnes som brukbart referansemateriale?

-Utsmykkinger fra samme tidsepoke og stilart.

-Bygningsdeler fra samme periode eller byggeteknikk

-Gjenstander formet i samme type materiale, med samme type verktøy og teknikker.

Plankene i seg selv er de som i størst grad gir oss et sannferdig bilde av det vi ikke vet. Urnesstilens strenghet forteller oss at det er få elementer involvert, og disse gjentas igjen og igjen i utførelsen av ornamentikken. Det dukker ikke plutselig opp nye elementer, det er de samme som brukes. Ettersom Bjølstadplankene mangler såpass mye, kan det hende at ett og annet urnesstilsfenomen av ren tilfeldighet ikke har blitt bevart på akkurat disse utsnittene, og man kan da kanskje våge seg til å introdusere kjente urnesstilstrekk for å hjelpe til i konstruksjonen av det manglende.

På Bjølstadplankene sees store intakte dyr som i hovedsak består av lange veldig rette kropper (kanskje urnesstilens retteste?), og som bøyer nakken framover i en kraftig, nesten sirkelaktig bue, som en stolt hest, og som også gjør en tilsvarende sirkelaktig bue der bakparten munner ut i bena. Det er ingen vridning av motivet, alle fire bena peker i samme himmelretning, som om dyrene «Står». Hovedkroppene gjør altså en S-bevegelse, intet annet.

De to andre dyrene som vi kan se bakdelen av, gjør derimot en bølgebevegelse i den lange kroppen, der de første nesten er snorrette. Bakbena, som er de vi kan se, skyter ut på samme måte fra den krummede bakdelen, og det er mest nærliggende å anta at en av «reglene» i ornamentikken her er at «store dyr» sees i profil, men med alle fire lemmer synlige, og i samme retning.  Nakkene burde også ha noe av den samme vinkelknekk og linjebrudd som vi finner hos de intakte dyra. Med det som utgangspunkt kan man våge seg til å dikte hvordan resten av kroppene har sett ut. Men, det eneste vi vet, er at hoveddyrene har samme type bakpart, og at der to av dem er rette i kroppen, er de to andre bølgete.

Hva mer vet vi?

To mellomstore dyr/kropper fyller området der de lange kroppene strekker seg.

De tynne tentaklene danner knuter rundt flettingene på de store dyra

De store bevegelsene følger et sirkeloppsett.

Plankene har fortsatt både oppover og nedover.

Plankene har en døromramming og notspor på yttersidene.

De store dyras lemmer krysser en hovedkropp.

 Hovedspørsmål

Snur retningen/plasseringen på beina seg på de to buktende dyrene, eller «står» disse dyrene på samme måte som de to andre?

Er løkkebevegelse tillatt på de store dyrene, eller er det bare S/spørsmålstegnfasong som gjelder?

 Kan «Hestehaler» forekomme? (Er det det man ser på den mellomstore kroppen på venstre side?)

 Hvordan bindes portalen sammen på midten?

Sentraldyr som binder de to sidene sammen?

 Hestehaler, eller andre utstikkere som binder sidene sammen, som på Brågarp.

 Haug med dyr som fletter, som på Urnes?

 Nakker snurpet sammen som på mange runestener?

 Kryssende hoder?

Kan dyret fra den ene siden strekke seg helt over til hjørnet på den andre?

Har det vært et sentralmotiv, uten noen tilknytning til dyra? En mann? Et kors? Etc…

Har ornamentikken strukket seg utover portalen?

Dette innlegget var ment som et forsøk på å erte eller pirre andre forskere til å få lyst til å ta fatt på denne håpløse, men akk så spennende oppgaven.

Boni Wiik    Oslo 2026