Borer en hull med konisk navar som er betydelig dypere enn lengden på navarens skjær, vil en ende opp med et hull som er konisk i bunnen, og parallelle sider oppover. Et hull som kun er konisk i bunnen vil i mindre grad være nyttig om en fester med gjennomgående plugg. Hull etter skjebor vil i større grad være parallelle over sin lengde, men det er relativt trivielt å bruke siden på boret til å gjøre hullet konisk i åpningen. Det sistnevnte er gunstig for å feste deler sammen med treplugg og kile, siden det gir rom for at kila kan ekspandere pluggen og gjøre den nær umulig å trekke ut. Et hull som er utvida sideveis med skjebor vil være mer ujevnt, mindre sirkulært, og ikke ha samme diameter fra gang til gang.
I sum peker dette mot at skjebor ble benyttet da portalen ble gjenbrukt og den nåværende kirka reist omkring 1130. Alle de nevnte egenskapene som kan observeres ved hullene slåa er plugga fast med lot seg også lett gjenskape med skjebor på 19 mm i et liknende emne, i en test uført underveis i arbeidet med sliping av disse. Boringen for grovforming av Urnesportalens ornamentikk i 1070 later derimot til å være utført med konisk, snodd navar. Sett opp mot den vanlige oppfatningen om at snodd navar er en mer moderne bor-teknologi enn skjebor virker denne kontrasten mellom 1070 og 1130 som et pussig tilfelle av teknologisk regresjon. Det kan forsåvidt passe med Knud Kroghs påstand3 om at bygghåndverket i Urnes stavkirke fra 1130-tallet er av distinkt lavere kvalitet enn det en ser spor av fra 1070. Men det bør likevel være en påminning om hvor lite vi egentlig vet om skjebor og navar fra denne tiden, og kan også være en brikke i forståelsen av hvor ulikt håndverket var i Urnesstilens kirke fra 1070 og Urnes stavkirke fra 1130-åra.