Designing the portal.

With paint and a brush, nothing more, one of art historys most iconic ornaments are created easily. It floats from the brush, and is there, right in place, at once. On a big scale it is even easier than on a smaller one. If people are asked to draw a big circle on a black board with chalk, most of them do it quite qonvincingly at the first try.  The arm functions as a compass, the curved line becomes beautiful and even.

Resilient lines and curvatures are nearly always important when designing ornaments, by all means, it is not unique for the Urnes style, and drawing a skecth is often the first step in producing an ornament, be it in metal, wood, clay, textil etc.  But few other styles of ornaments are at that stage, as ready and almost done, when only the sketch has been applied.

The West Facade of the old Urnes church was richly decorated. The preserved constuctional pieces tell us about a huge ornamental composition, stretching from plank to plank to corner posts, to portal, the tympanon and so on.  All of these constructional elements had to be carved before elevating the building, and a lot of them have intertwining beasts and serpents, moving from one element to the other. How did the lay out the design?

The design of the Urnes portal is praised by art historians as so very well composed, And most certainly it is! But when you look closer, a quite whimsingly immediacy is the key to the good composition. When ornaments are composed thoroughly, one often emphesize a balance in the openings and gaps, between the elements of the ornament, so it does not turn out with some openings big, and other small and narrow. On the Urnes portal the slim serpents give a damn about this. Sometimes they cross the open voids with symmertical precision, other times they seem to cling to the bodies of the beasts. They do not seem to pay any attantion to other than their own beautiful dance. The two species we see on the portal, are the four legged beasts, and the serpents.  The two species have their own set of movements. The beasts pose in long, almost straight limbs, only with slight lashing curves. They are obviously painted first, and then the serpents with their circular movements, making S-curves and figures of 8`s.

This immidiate and playful design, was after on  immortalized by being carved slowly and patiently deep into the wood. This is one of the aspects making the Urnes portal one of the finest pieces in the history of woodcarving.

It is likely to assume that the ready hewn building elements that were to be decorated , were assembled, either laying on the ground, or in some other way, before the Master went over them with his brush and designed  the grand composition. When this was done, the elements were reassembled and the carving began.

We have chosen to try this hypothesis practically, and it turns out to be several advantages using this method.

-By designing with a brush, Automatically one get both the contours of the bodies, rather than designing one after the other, as usually done when designing ornaments.

-The painted design creates a sharp and clear contrast  between the matter that will be removed and the wood that is to be left.

Perhaps a painted surface on the elements that are to be left freestanding, will have a positive effect considering a slowed down seasoning process, preventing cracks, warping and keeping the flexibility of the wood, in very delicate and fragile details (serpents extremely thin bodies etc), during the carving process. Unfortunately, we dont know for certain yet.

When all the cutting of contours and outlines, have been executed, and the openings have been hollowed out to their extreme depths, the shaping of the bodies will follow, and thus the paint will be removed.

Whether the decorations were polychromed in the end, when the carving was finished, is another question, that I will discuss in another chapter.

Jeg har en mistanke om at Urnesstilens mest fremtredende egenart har sitt utspring i penselstrøk. Jeg tenker på linjeføringen. Linjeføringen og de enkle detaljene, som alle ikke er annet enn nettopp vakre spenstige og velformede linjer. Ører, neseslynger, flagrende man, små dusker ved ankelleddet, føtter med myke tredeputer, og lange utstrakte tær.

Med en pensel og maling, og ingen ting annet, kan du enkelt skape ett av kunsthistoriens mest ikoniske ornamenter. Det flyter ut av penselføringen og er der helt på plass med en gang. I stort format er det til og med enklere enn i det lille. De fleste mennesker som blir bedt om fort å tegne en stor sirkel med kritt på tavlen, gjør det ganske overbevisende på første forsøk. Armen fungerer som en passer, den kurvede linjen blir vakker og jevn.

Linjeføring er nesten alltid viktig i ornamentikk, bevares, det er ikke unikt for urnesstilen, og opptegning er veldig ofte første steg i framstillingen av ornamentikk, enten det gjøres i metall, tre leire, tekstil etc. Men få andre ornamenter er så ferdige og nærmest fullendt, allerede når «arbeidstegningen» er påført.

Vestfasaden på den gamle Urneskirka fra 1000-tallet, var rikt dekorert. De bygningsdelene som er bevart forteller om store ornamentikkomposisjoner som strakte seg fra planke til planke, portalen, dørbladet, gavlen og hjørnestolper var fulle av urnesutskjæringer. Alle disse bygningsdelene måtte være ferdig utskåret da kirken skulle reises, og mange av dem hadde sammenhengende ornamentikk. Altså dyrene som bukter seg går over fra den ene delen til den andre delen.  Så hvordan har påføringen av arbeidstegningen foregått?

Urnesportalens ornamentikk prises av kunsthistorien som så velkomponert. Og javisst, det er den. Men når man går den nærmere etter i sømmene så er det nettopp en temmelig uvøren umiddelbarhet som skaper det «velkomponerte». Linjene flyr over og under hverandre, mer med fart enn med presisjon.  I nøye komponert ornamentikk legges det ofte vekt på å skape balanse i tomrommene og åpningene, slik at man ikke ender opp med at noen åpninger er store mens andre er bitte små.  På Urnesportalen gir de slanke ormene blaffen i dette. Noen ganger krysser de åpningene med symmertrisk presisjon, andre ganger klenger de seg opp etter de store dyrene. De virker ikke bry seg det minste om annet enn sin egne vakre dans.  De to artene dyr vi møter på portalen er de firefotede beistene, og ormene. De to har hvert sitt bevegelsesmønster. Beistene poserer med lange, nesten rette lemmer, kun med svake, men dog, snertne linjer. De er åpenbart påmalt først. Deretter kom ormene med sine sirkelbevegelser og åttetallsformer.

Og denne umiddelbare og lekne designen har man senere, sakte men sikkert foreviget i tre, ved å hogge den dypt inn i de tjukke plankene. Det er ett av aspektene som gjør Urnesportalen til noe av det flottest vi har av treskjæring.

Det er nærliggende å anta at de ferdig formede bygningsdelene som skulle dekoreres ble stilt sammen, enten liggende på bakken eller på andre måter, og så gikk mesteren over dem med penselen og komponerte hele det store dekorasjonsprogrammet. Når det satt som det skulle, kunne delene tas fra hverandre og skjæringen begynne.  

Vi har valgt å teste ut malehypotesen i praksis, og resultatet har vist seg å ha flere fordeler.

Ved selve påtegningen med pensel får man automatisk begge ytterkonturene på ormen eller dyret man tegner, framfor å tegne en og en kontur, slik det vanligvis foregår i ornamentikktegning.

Den påmalte tegning skaper en tydelig kontrast mellom det som skal skjæres vekk og det som skal etterlates, og risikoen for feilskjær er minimal.

Om en bemalt overflate på de deler som skal gjenstå og altså stikke utfra bunnene har en gunstig effekt ved at den holder bedre på fuktigheten i treverket under arbeidet, vet vi ikke men det er mulig.

Når all nedstikking og bunning er utført, vil den plastiske formingen av kroppene skje, og da vil malingen forsvinne.

When all the cutting of contours and outlines, have been executed, and the openings have been hollowed out to their extreme depths, the shaping of the bodies will follow, and thus the paint will be removed.

Whether the decorations were polychromed in the end, when the carving was finished, is another question, that i will discuss in another chapter.

Hvorvidt dekorasjonene ble malt til slutt er et annet spørsmål som jeg skal ta for meg i et annet blogginnlegg.