Bunning

Å bunne et ornament handler om å gå ned/inn i materialet rundt ornamentikken, slik at ornamentikken står ut fra en bakgrunn, opphevet, og bakgrunnen fungerer som en referanse som gir ornamentikken sin tredimensjonalitet. Bunnen angir et rom og en tykkelse som utsmykkingen foregår i.  Det er en vanlig måte å få fram form og tredimensjonalitet i treskjæring. En annen metode er gjennombrytning. Da fjernes alt treverket mellom ornamentdelene og man kan se tvers igjennom hele emnet. På Urnesportalen er begge metodene anvendt. Der ornamentikken beveger seg rundt på portalplankene er det bunnet, slik at man fornemmer konstruksjonsdelen i bygningsstrukturen bak. -Stolpen som bærer-, mens der ornamentikken smyger seg over dørbladet og skaper en fals, en anslagsflate for dørbladet å ligge mot, er ornamentikken gjennombrutt, slik at døra synes mellom de buktene kroppene.

Det finnes mange andre måter å definere hulrommene mellom ornamentikken, det kan stikkes ut vinklede kanter som møtes i en spiss på midten, eller tomrommene kan markeres på overflaten med et mønster, riller, ruter, prikker osv.

Bunningen på Urnesportalen er svært dyp, noe som gir mye tredimensjonalitet, og bunnene er tilsynelatende glatte rene og flate. Enda bunnen til sammen er utgjort av masse uavhengige hulrom, gir den inntrykk av å være en helhetlig flate som ligger bak. Det er lagt vekt på dette, at bunnene matcher hverandre i dybde.

På den ideelle treskjæring skal slike bunner være så rene og glatte som mulig. De nedstukne kantene likeså. Slik ser man det på svenneprøver og andre karstykker, det er idealet innen treskjæring. I virkeligheten er det ikke alltid slik, og noen ganger handler bunning mest om bare å skape avstanden mellom overflaten, -der ornamentikken er-, og bakgrunnen.

Urnesportalen er gammel og overflatene er preget av det. Forbausende lite, men allikevel nok til at det til tider kan være vanskelig å være sikker på hvordan det så ut opprinnelig.  Det finnes en del spor og merker på bunnene, blant annet etter verktøy.

Når masse skal fjernes for å lage åpninger og bunner, er det ganske vanlig innen treskjæring å bore hull først, for å lette prosessen. Jo flere hull, desto mindre masse som skal hogges bort. Men det er også flere grunner til å bore. Omkretsen på hullet som boret gir kan brukes til å lage krappe buer i ornamentikkens linjeføring, og detaljer som «snerten» i overgangen mellom lår og legg, kommer «gratis» med riktig boring på riktig sted. Dette kan vi se at de gjort bevisst på urnesportalen. En annen grunn til å bore ved bunning er at boret kan fungere som en dybdeanviser. Med en markering på boret, et filmerke eller en malingskvett, kan man vite akkurat når man har boret dypt nok, og alle hullene vil bli like dype. Disse hullene vil da vise hvor dypt man senere skal hogge med treskjærerjernene, og man slipper hele tiden å måle underveis i hogginga.

Hvorfor vi kan være sikre på at de boret den gang, er fordi en del av boremerkene står igjen fortsatt i bunnene, og hvordan vi vet at de brukte borene til å markere punkter i linjeføringa, er fordi slike merker finnes akkurat på disse stedene.

De to typene aktuelle bor er den koniske spiralformede navar, og det mer sylindriske skjebor. De to gir forskjellige sluttspor i enden(bunnen) og de kan også brukes ulikt. Skjeboret kan i større grad lage et hull videre enn sin egne diameter ved at man «rører» rundt med boret, og fjerner mer masse, mens navaren lager en presis konisk form på hullet, slik det selv har.

Hvordan skal det tolkes at så mange spor etter boring står igjen i de ellers så slette og forseggjorte bunnene?

En fullstendig kartlegging av dybdene på de ulike bunnene, og de mange boremerkene, vil muligens kunnes si noe om dette.

Om det viser seg at alle boremerkene er like dype, men at bunnenes flate varierer, kan det handle om at fokus var på å slette bunnene. Når de var slette var denne operasjonen avsluttet, enten de traff akkurat på dybden eller ikke.

Men om boremerkene er i ulike dybder sier det kanskje noe om at det handlet bare om å få det dypt, dypt nok, til at effekten av forgrunn mot bakgrunn kom godt nok fram.

Om dette varierer fra sted til sted på utskjæringene kan det muligens si noe om arbeidsfordeling og organisering av jobben.

Et hvert prosjekt har sine begrensninger. Tid er en ressurs som alltid spiller inn. Den første urneskirkens utsmykkingsprogram var digert. Store deler av bygningens fasader ble smykket ut, og alle disse delene er faktiske bærende konstruksjonsdeler. Det er ikke snakk om dekorasjoner som ble sprinklet over den ferdige kirken som kakepynt. Skjæringene måtte være ferdige og klare da bygget skulle reises.

Bunningenes dybde gjør skjæringen ganske krevende, de forskjelligartede «rommene» mellom ornamentikken, fra de små smale og trange, til de store komplekse, der mange former møtes, byr på en del utfordringer teknisk. Ikke slik å forstå at treskjærere ikke får det til, men det er tidkrevende arbeid. Jo finere det skal gjøres desto mer tid tar det.

Bunning er den første skjæreoperasjonen man utfører etter at ornamentikken er komponert og malt på. Den må gjøres først for å muliggjøre de neste trinnene i formingen. Det er lett å forestille seg den indre utålmodigheten treskjærerne må ha følt, stående der ved trinn 1, i en rekke av kommende prosesser, som til sammen ligger som et hav av arbeid foran deg, og pirke og knote for å få bunnene flate og plettfri, dypt der nede bak ornamentikken.  Det er nærliggende å tro at de fant et nivå, som var «bra nok» og arbeidet etter det.

Det er dybdenes utfordring vi føler på nå som vi står og prøver å gjenskape portalen, og teknikkene. Det går greit og fint 3 centimeter ned, og fire, litt verre ved 5 og vanskeligere og vanskeligere etter hvert som vi arbeider oss nedover. Verktøyene oppfører seg annerledes jo dypere man kommer. Nyansene i slipevinkler og redskapens geometri blir mer og mer tydelige. Et verktøy som kan skjære en slett bunn og skarpe hjørner på 6 cm dybde kan være ubrukelig ved 7 cm, i trange rom med høye kanter. Det blir mye sliping og justering underveis. Hele tiden er vi på leting etter hvor lista lå? Når var det bra nok. Når kan man rennonsere på de nedstukne kantenes rettvinklethet, for å oppnå en god bunn?  Gjennom dette prosjektet skal vi forhåpentligvis finne idealet, den kunstneriske intensjon og ide man arbeidet etter, og videre hvordan prosessen spiller inn og bidrar med sitt til det ferdige resultatet.  Følg med…..

There are many ways to define the cavaties between the bodies of the ornaments. They can be carved with skewed angles meeting like negative pyramids facing innwards and down, or the empty spaces can be marked with different patterns, dots, grids etc.

The openings in the ornaments on the Urnes portal are very deep, (9 cm) and all the surfaces are smooth and the corners sharp. Even though the background is made up of many independent cavaties it gives the impression of being a smooth and even surface. There have been put a lot of effort into making the many different openings match each other i depht.

In an ideal woodcarving the background is supposed to be as clean and smooth as possible. As one would see it on a journeymans exam work. In reality it is not always so, and sometimes the ? is mostly about creating a distance between the surface of the piece, where the ornaments are,  and the background.

The Urnes portal is old, and the surfaces have been weathered for almost a thousand years, but still they are suprisingly fresh and intact.  There are some traces and marks on the backgrounds, some left by tools.

When wood is removed to make openings in the carvings, it is quite common to drill holes first, to ease the labour. The more holes one drills, the less matter needs to be chiseled away. But there are more reasons to drill holes. The circumference of the hole, given by the auger, can be used strategically to set curves on the outlines and contours of the ornament. Like the transition between thigh and calf on the Urnes beasts. This has been done deliberately lots of places at the portal. Another reason for drilling it to use the auger as a depht gauge. When all the holes are drilled down to the same depth one will know exactly when to stop digging with the chisels.

The reason why we know they drilled holes is because they occasionally left  the marks of the auger at the background, and the reason we know they used the auger for setting the contours details, is because those marks often are excactly there alongside the contours.

The two types of augers in question are the conical spiral shaped  «Navar» and the more sylindrical «Skjebor». The two augers  leave quite different toolmaks at the background, and they can preform differently. The «skjebor» (Spoon auger) can to a degree widen the diameter of the hole when being wiggled, and thus eat away more wood. The «navar» leaves å more precise conical hole, but can with its poitny tip reach into small areas deep down. Both were in use in the viking age.

How should the toolmarks from the augers, left at the background, which apart from those, are so smooth and well trimmed, be interpreted?

A complete mapping of the tiny variations in the depths of the background, and the locations of the augers marks, will probably give some hints.

If it turns out that all the augers marks are at excactly the same depth, but the depth of the different backgrounds varies, then maybe the primary focus was on clean straight backgrounds.  When a straight background was accoplished, the operation was over, werther they hit the exact depth or not.

But if the auger marks vary i depth, it could indicate that the aim was just to make sure the holes were deep enough to create the distance desired for the effect of the relief.

If these different factors vary from place to place on the portal, then maybe it can reveal secrets about how the work was organized between several carvers.

Any project has its limits. Time is always a factor. The carved decorations of the first Urnes church (1070 ad) were vast. Big parts of the building were decorated and all these parts are actual constructional pieces needed to hold up the building. We are not talking about decorations sprinkeled over a ready made church. The carvings needed to be ready before the pieces were put together.

The great depth of the backgrounds make the carving challenging. The different openings between the ornaments go from small and narrow to big and complex, where many contours meet. It is not impossible, but time consuming. The smoother and sharper the carving is supposed to be, the more time you need.

Carving the openings and the backgrounds is  the first  step in the carving process after composing the design.  It needs to be done to facilitate the next steps in the shaping. It is easy to imagine the impatience felt by the woodcarvers striving at step 1, in a long chain of steps to come. It is likely to belive they setteled for a level that was «good enough» for this step in the process, being the least important part visually, as it is.

It is the challenges of the depths we feel when we try to recreat the portal and the techniques.

The carving works well going 3 centimetres down, then 4, a bit more tricky at 5 cm, and then harder and harder as we work our way down.  The tools act differently as the depths increase. The neuances in the angle of bevels, and in the geometry of the tools become more evident. A tool working fine cutting a smooth background abd sharp corners at 6 centimetres can be useless at the depth of 7 cm, in a narrow space. There is a lot of honing and altering of egdes as the work goes along.  All the time searching to find the level of«good enough». When can you sacrifice the straightness of the angle for the benefit of a smooth background? Through this project we hopefully find answers about the Ideal they worked after, and the artistic intentions. And further how the many processes actually play a role in the look of the final outcome  Stay tuned. …….