Eidsborgbryner.

Handlingsbåren kunnskap kan overleveres fra en «mester», -en som kjenner faget og håndverket gjennom sin erfaring på området, -til en «lærling» som er fersk og ny i faget. Gjennom å arbeide sammen videreføres kunnskapen. Hvordan å holde redskapen, hvordan å lete fram det rette emnet, hvordan å se, og hvordan å tenke. Handlingsbåren kunnskap betyr ikke at det er en ordløs prosess som foregår kun gjennom handling, men at «teoridelen» i arbeidet er nært knyttet opp til den praktiske gjennomføringen. Slik blir skogen, trærne, redskapene og teknikkene, «læreboka».

Den ordløse kunnskapen som finnes i gammelt forgangent håndverk og utdødde tradisjoner, er nødvendigvis ikke tapt, selv om en tradisjon har dødd ut, og siste utøvende tradisjonsbærer har blitt borte. Sporene til den kunnskapen kan fortsatt ligge i de bevarte gjenstandene. I ferdige produkter, i rester etter produksjon, og i verktøyene og materialene som var i bruk, finnes ledetråder som kan nøstes opp.

Det er selvsagt tyngre å gjenopplive håndverk, enn å videreføre ett som fortsatt finnes tradert, men det er ikke umulig.

I forbindelse med at et besøkssenter ved Urnes stavkirke skal bygges, har Fortidsminneforeningen tatt initiativ til et prosjekt, der tanken er å rekonstruere den berømte portalen fra nordveggen, som kan dateres tilbake til 1070-tallet. Den er et av våre flotteste kulturminner fra sen vikingtid. Prosjektet skal ikke bare ende opp i en kopi av portalen, men tanken er at arbeidet skal gjennomføres så autentisk som mulig, slik det ble gjort den gang, og på den måten frambringe mer, og ny, kunnskap om utsmykkinger og byggeskikk i den perioden.  Slik kunnskap vil også kunne være nyttig i andre sammenhenger senere. En gruppe treskjærere, smeder og andre tradisjonshåndverkere har blitt invitert inn, for sammen å gjennomføre prosjektet, og å bidra fra sine innfallsvinkler. Blant annet skal verktøykista som håndverkerne den gang må ha hatt rekonstrueres, basert på verktøyspor og annet historisk kildemateriale. Og der kommer Eidsborgbrynene inn som en veldig naturlig del. Dette er bryner vi vet var i bruk også på den tiden. Arkeologiske funn viser oss at de ble handlet med og brukt i mange land, ikke bare Norge. Sporene vi kan se på portalen forteller om et ganske annet sett verktøy enn det den moderne treskjærer i dag bruker, og mye av utformingen handler om nettopp slipingen. Vi har satt oss fore å lage verktøy basert på de sporene vi fortsatt kan se på den originale portalen, og det vi ellers vet om verktøy fra denne epoken. Redskapene må følgelig brukes og vedlikeholdes, på de samme måter de den gang gjorde. Alt slipearbeidet skal gjøres med Eidsborgbryner, både som en øvelse i å arbeide likt som de historiske treskjærerene, og som et forskningsprosjekt på Eidsborgbryner spesielt.

Eggverktøy er til for å skjære, kutte hogge og kløyve. Det er tollekniven du spikker seljefløyte og sløyer fisken med, det er saksen som klipper håret, det er øksa som feller treet, som siden kløyves og rys til plank og bjelker. Men det er også ljåen som slår graset, høvelen som sammenføyer delene til et møbel,og jernene som treskjæreren bruker til å forme ideer og åndsverk ut av en trestamme.

Et verktøy i seg selv er en livløs ting som ligger stille. Men i hendene på en som kan bruke det, og ikke minst vedlikeholde det, fins det ikke grenser for hva det kan utrette. Nettopp dette vedlikeholdet, er vel så viktig som evnene håndverkeren har til å bruke verktøyet. Uten en god egg er verktøyet verdiløst, men en god egg er ikke noe et verktøy enten har eller ikke har, som en statisk størrelse, som bare er der. Håndverkeren må hele tiden skjøtte om den, opprettholde den, og anpasse den til livets utfordringer.

Her følger ikke en instruksjon om hvordan man skal slipe verktøy på den rette måten, for noe slik finnes ikke. De ulike teknikkene for hvordan å komme fram til en god og brukbar egg, som er best, under de gitte omstendighetene, er utallige. Enhver håndverker har sin egen måte å gjøre det på. Det er gjerne en kombinasjon av de knep og teknikker som lærermesteren lærte bort, ispedd personlige vrier og varianter, basert på egne erfaringer. Over hele kloden finnes forskjellige teknikker, og de ulike håndverkskulturene har utviklet sine tradisjoner ut ifra verktøydesign, materialer, og ja, for eksempel; brynenes egenskaper.

Men jeg vil forsøke å forklare de tanker og overveielser som håndverkeren må ta i betraktning når hun eller han skal i gang med å sette opp egg på et verktøy.

En god egg skal selvsagt være skarp, den skal kunne kutte fiber og materialer på en effektiv måte, uten for mye kraft og energi involvert, og den skal etterlate seg den ønskede overflate på arbeidsstykket. Men den skal også være holdbar. Det vil si at den må tåle påkjenningene såpass, at håndverkeren ikke skal behøve å slipe og bryne hele tiden. Sliping og bryning tar tid, og for hver gang det gjøres, forsvinner materiale fra verktøyet, og fasongen endres. En tynn og sylskarp egg er selvsagt veldig effektiv, og jo tynnere og mer blankpolert den er, desto penere skjær gjør den. Men den blir skjørere.  Slipevinkelen på eggen er også avgjørende for det arbeidet som skal utføres. I trearbeid skal spon brytes av, og det gjøres mest effektivt når eggvinkelen er optimal.  Hva som er optimalt avhenger av hvor i veden håndverkeren arbeider. Er det endeved som skal kappes, slik man gjør når man feller et tre, eller er det fibre som skal splittes, som når man arbeider langsetter en stokk for å framstille bjelker og plank? Arbeider man i samme retning som fibrene, eller skjærer man dem av på tvers eller diagonalt? Eller kanskje alle veier om hverandre, slik treskjæreren gjør når former skal bukte seg ut og inn og på kryss og tvers?

Et skjærende verktøy skal heller ikke sette seg fast i materiale, eller grave seg nedover. Verktøyet skal kunne, «komme ut av skjæret», som det kalles. Om øksa sitter bom fast i stammen for hvert hugg, blir det brysomt å få felt treet.

Sliping og vedlikehold av eggen underveis i arbeidet er ikke til å unngå, for eggen utsettes for mye belastning. Selv om stål er hardt og seigt, og treet kan synes mykt å føyelig sammenlignet, så vil eggen sakte men sikkert forringes. Og vedlikeholdet tar tid, tid man heller kunne brukt til å hogge, høvle eller skjære. Men om eggen skjærer dårligere fordi den er skjemt, da går jo arbeidet saktere, og håndverkeren blir mer sliten. Så sliping og bryning er en naturlig del av arbeidsrutinen.

Når man lager noe i tre så har man et mål med det. Man trenger ett eller annet, enten det er et hus, en båt eller en gjenstand, og som regel handler det om at resultatet skal bli så bra det bare kan, utifra omstendighetene. Tidsaspektet spiller ofte inn. Man må rekke å få det man lager ferdig til noe, enten det er vinteren, sesongen, eller noens 50-årsdag.  Eller kanskje det handler om å få jobben ferdig så fort som mulig, slik at man kan få gjort andre ting også. I så fall må man å ha ork til det, så at arbeidsprosessen blir så effektiv som mulig, tids- og energimessig, er viktig.

Noen ganger er den absolutte skarphet så nødvendig i arbeidet, med å få fram en overflate, at man bevisst rennonserer på eggens soliditet, og heller tar jobben med å slipe ofte. Slik kan det være i findetaljert treskjærerarbeid. Men om man står og hogger bjelker av gran, som er full av knallharde kvist, kan det være man foretrekker eggen så robust som mulig, framfor at den er sylskarp.

De mange tresorters ulike kvaliteter spiller også inn når man skal slipe verktøy, Harde tresorter krever buttere vinkel, arbeider man i rått eller tørt virke?  Alt dette og kanskje enda flere overveielser og tanker, er det håndverkeren må ta i betraktning før hun eller han sliper en egg.

«Eggen» handler om at to flater møtes i et punkt, og det punktet skal være så likt null som mulig. Det skal ha så liten utstrekning som det bare går an, da blir eggen skarp uansett i hvilken vinkel de to flatene møter hverandre. På en sikling møtes flatene nærmest i en 90 graders vinkel, og den er svært effektiv til å skrape eller skjære vekk spon. På fileteringskniven er vinkelen så spiss som det tynne bladet tillater.

En egg arbeides fram ved at man ved ulike teknikker sliper bort stål for å framstille den vinkel man ønsker på redskapen. Det foregår ved at man begynner med grovsliping på, for eksempel slipestein. Smeden har formet verktøyet så nært opp til den fasongen som behøves, gjerne både i glødende jern og ved kaldsmiing,-«Tynsling», og deretter altså den grove slipesteinen. Men den grove tilslipingen etterlater riller i overflatene, der de to flatene møtes. De blir til en sagtakket kam, akkurat der eggen skal være. Dette kalles råeggen. Den er blafrende tynn, og vil krølle seg umiddelbart om man begynner å bruke verktøyet, og da slites skarpheten ned i de møtende vinklene. Deretter er det brynenes tur. Brynene er mer finkornet enn slipesteinen. De spiser ikke vekk like mye gods, men etterlater seg finere riller. Brynene brukes på begge slipefasene, slik at råeggen bøyes fram og tilbake for hvert skift, til den omsider knekker av. Hvor lang tid det tar, avhenger av seigheten i stålet. Det er som når man bikker en spiker fram og tilbake til den til slutt knekker av materialtretthet. Har man bryner med ulik korning, eller grovhet, skifter man til finere og finere bryner, slik at eggen blir mer og mer polert. Det å klare å bevege brynene på slipefasene jevnt, er en kunst det tar tid å lære seg. Aldri noensinne i prosessen må brynet bikke over eggen, Om det skulle skje, blir verktøyet nemlig rundslipt.

Det er tradisjonell sliping og bryning jeg tar for meg her. Moderne teknologi og materialer tillater andre måter å sette opp verktøy.

Når en god slipefas er satt opp på slipestein, så holder den en stund. Det er først etter mye bruk og slitasje, at verktøyet må tilbake på slipesteinen for å få satt nye slipefaser. Det daglige vedlikeholdet av eggen gjøres med brynene. Men for hver gang man bryner er sjansene for at slipefasene blir mer rundslipte til stede, om man ikke er påpasselig.  En stor slipestein, enten den er en rund eller flat er en tung sak å bære med seg, og ved arbeid i skogen, eller med slåtten på engene, eller i krigen for den saks skyld, er det de håndholdte brynene man bærer med seg i beltet, som er helt selvsagte til å vedlikeholde eggen.

Det er ikke godt å si så mye om bruken av roterende slipestein i Norge i tidligere tider (før 1700- tallet). Oppfinnelsen er gammel som alle hauger, men det finnes ikke så mye spor etter bruken av den, hverken i form av bevarte gamle slipesteiner, eller på verktøy eller i verktøyspor. Snarere kan det se ut som alt fra forming i tre, til design av ornamentikk og utforming av verktøy, tyder på at den ikke ofte har vært i bruk. Slipefaser framstilt på flat stein, ser ut til å  havært med på å styre både verktøyteknologien, og de arbeidsteknikkene som derav medfølger.

Når man sliper verktøy på omkretsen av en roterende slipestein, får man automatisk, om man har ett visst håndlag, en konkav slipefas. «Hulsliping». Denne hulslipingen gjør at den senere bryningen blir enklere å utføre. Brynet hviler på to punkter, slipefasens nederkant, og på eggen. Slik er det er lettere å holde brynet helt flatt, enn om det hviler på en hel flate som kanskje til og med ikke er helt flat, men litt konveks.  Etter hvert som man bryner blir slipefasen flatere og flatere, og hulslipen forsvinner gradvis. Når slipefasene har blitt helt flate, har man samme utgangspunkt som det en har om verktøyet har blitt satt opp på en flat slipestein.  Hulslipingen gjør eggen svakere, men bryningen lettere, og verktøyets slipefas varer lengre før det må tilbake på en stor stein for å settes opp igjen.  Det er også adskillig enklere å sette opp en kort og bratt slipefas på en roterende stein. Slike man vil ha

 på høveltenner og sakseslipte biler. Den roterende slipesteinen muliggjør at man enkelt, med jevne eller ujevne mellomrom, kan komme tilbake til utgangspunktet med en konkav eller rett slipefas, og begynne forfra igjen. Derimot, uten denne muligheten, i en verden med sliping på flate steiner, er det svært vanskelig å få tilbake en rett slipefas, når fasen etter hvert har begynt å bli konveks. Der er ikke engang sikkert at det i en slik verden fantes et begrep om rette slipefaser. Verktøyene måtte da smis ut med en jevn tynning fram mot eggen, og ikke ha den godstykkelse som våre dagers jern har. Arkeologiske funn av treskjærerjern antyder det, men slike små redskaper i stål er ofte svært forvitret, og disse nyansene kan være vanskelig å fastlå med sikkerhet.

Store flate brynesteiner har vært i bruk opp gjennom historien. Enten smale håndholdte, som med et tohåndsgrep, har blitt beveget over et fastspent verktøy, eller større liggende bryner som man har sittet lent over, og ført verktøyet fram og tilbake. Slike steiner er fortsatt å finne rundt på gårdene i Eidsborgområdet. Det er en effektiv måte å slipe på, og trolig har det vært ganske utbredt gjennom historien å arbeide på den måten.

Illustrasjonstekst: Hulsliping, Slipesteinens diameter gir slipefasen form. Rundsliping og saksesliping. :Foto: Boni Wiik).

Hulslipt

Hulsliping er den konkave slipefasen man får ved å slipe på radiusen av en rund slipestein.

Rundslipt.

Rundslipte faser er slik verktøy ender opp med å se ut etter gjentatte bryninger, og eggen til slutt ikke lenger biter i materialet. Men denne slipingen brukes også bevisst for å gi en kløyvende effekt og for at for eksempel en øks ikke skal bite seg fast. Den karakteristiske spretteteljinga, som var den metode som ble brukt i Skandinavia i middelalderen for å forme tømmer, gjøres best om øksa er god og rund i slipefasen. Det ble utført med de øksene de hadde til all mulig bruk, og var ikke spesialiserte økser, slik som bilene som kom senere. En rundet slipefas gjør at øksa kommer lett ut igjen av hogget, og etterlater seg det karakteristiske fiskebensmønsteret som man kan finne på gamle hus og kirker.

Saksesliping er som navnet tilsier slik en saks er satt opp. Saksen er helt avhengig av at de to bladene som skal krysse hverandre er helt flate på innsiden. Om man sliper en aldri så liten vinkel på denne siden, blir saksen helt ubrukelig. Saksesliping gjøres på høveltenner, stemjern, og assymetriske økser. Dette er verktøy der stålet er smidd på, på den ene siden, eller helstålverktøy. Dette i motsetning til vanlige økser og kniver, der stålet smis inn i midten av verktøytykkelsen. Det at man smir inn eggstål i et verktøy som ellers består av uherdbart jern, skyldtes historisk sett at stålet var fryktelig mye mer komplisert å framstille enn jernet, og slikt sett mer kostbart. Slik «laminering» gir også en større seighet til verktøyet, som er positiv.

På Urnesprosjektet er vi nå i en fase der verktøyene lages og utprøves. Når vi etter hvert har kommet fram til et resultat vi tror på, og mener kan være riktig, vil selve formingen av portalen med all dens intrikate ornamentikk begynne. Vi skal ikke se bort ifra at underveis vil oppfatningene om verktøy og slipinger endre seg, og at det jeg skriver i dag må opp til revurdering. Men det er et steg på veien.

Brynesteinene fra Eidsborg er av vekslende kvalitet, fra nokså myke varianter til hardere steiner. Brynene inneholder kvartsbiter som fristilles under bryningen og etterhvert løsner, det er disse som sliper stålet. Kornenes størrelse bestemmer finheten i slipingen. Man må bruke et medium, enten vann eller olje til slipingen, ellers pakker man bare steinen full av små metallbiter og sand. Det gjør steinen glattere og glattere og til slutt ubrukelig. Vannet eller oljen, danner sammen med de løsnende partiklene, en slipepasta, som smører og er med på slipingen. Når man har slipt en stund må allikevel denne pastaen tørkes vekk, og nytt vann eller ny olje må påføres, for det blir mer og mer metallspon i den.

 Et bryne kan ha ulik utforming, alt etter hva det skal brukes til. Et langt smalt og flatt bryne er ideelt til sliping av ljå, mens en treskjærer trenger bryner med ulike avrundinger slik at brynet kommer inn i de mange forskjellige kurvene som treskjærerjernene har. Brynesteinene spaltes ut av fjellet og kommer nesten ferdig formet fra naturens side i firkantede stykker, men de behøver å slettes, før de kan tas i bruk. Dette arbeidet kan gjøres på flere måter. Selv grovhugger jeg dem med en steinhammer, før jeg sliper fram de flater jeg ønsker på sementgulvet i verkstedet. Med vann, masse vann, ellers pakker sementgulvet seg, akkurat slik brynet selv blir pakket med metallspon og sand. Man kan anta at arbeidet ble gjort rett på fjellet eller på store flate steiner, før sementgulvet kom.  Det er en drøy times jobb å slipe til et godt bryneemne på denne måten. Ettersom bergarten er oppbygd lagvis, får brynene to kantsider og to flasksider, nesten som årringene i en planke. De to kantene har nødvendigvis ulike egenskaper, og mer kunnskap om hvordan dette kan brukes bevisst, vil forhåpentligvis framkomme gjennom videre utprøving i prosjektet.

 Det finnes nok en hel skala med ulike hardheter på steinene fra bruddene rundt Eidsborg, men de oppdeles som regel i hardstein eller blautstein. De to kvalitetene er veldig forskjellige. Blautsteinen løser seg lett og fristiller de slipende partiklene, og er gode bryner til det vi treskjærere bruker dem til. Hardsteinene er temmelig harde, og fungerer mer som rettestål, -slik som kokkene bruker-, på tynne klinger som ljåer, uten at jeg tør si så mye mer om det. Nedover i Europa har tradisjonen med å kaldbanke eggen skarp på ljåene holdt seg lenger, og da kan nok hardsteinen fungere ypperlig. Om det er fosfor i stålet vil en kaldbanking føre til komprimering og herding av metallet. Men dette er metallurgene og smedenes fagområde. Som utøvende trehåndverker kan jeg bare uttale meg om de egenskapene ved ett verktøy som jeg kan sanse gjennom bruk og vedlikehold. Stålet kan være sprøtt, porøst og hardt, eller det kan være mykt og seigt.  Det er ørsmå nyanser, men de er merkbare selv fra samme fabrikat eller produsent, og varisjonen er stor. Å Sette opp et treskjærerjern med bryne, fra det er utsmidd, til et velfungerende verktøy, er tidkrevende. Adskillige timer kan gå med på å slipe fram de former og vinkler som man trenger. Marginene er små mellom det som fungerer og det som gjør jernet ubrukelig. Hele verktøyets utforming må understøtte eggen på riktig sett, og sørge for at den kommer til overalt og skjærer slik den skal. Eggen må kanskje ha helt presist vinklede hjørner, eller en viss kurve. Ærbødigheten og den respekt man senere kjenner når man bruker jernet er påtagelig. Men det handler alltid om denne tiden, -ressursforbruket. Skal man bruke opp tiden på å slipe eller skal man skjære? Derfor er det viktig at man lærer brynenes potensial å kjenne, og kan anvende dem så rasjonelt som mulig.  Og om vi gjennom Urnesprosjektet kan bidra til å øke kunnskapen om Eidsborgbrynenes egenskaper og kvaliteter, ville det føles veldig tilfredsstillende. Brynets plass i verktøykassa er like selvfølgelig som øksas, høvelen og knivens. Øksa uten bryne er som en bil uten drivstoff, noe kan den nok brukes til, men ikke det den egentlig er skapt for.  Å arbeide med håndverk gir en evig påminnelse om at alt henger sammen, intet steg i prosessen er overflødig, alt må gjøres, og gjøres med flid.